Plutselig ble jeg opptatt av mystikk og livets store spørsmål

Plutselig ble jeg opptatt av mystikk og livets store spørsmål

av | mai 4, 2023 | Avis, Fenomener, Samfunn, Spiritualitet

Året var 1987. Jeg satt meg intetanende ned i befalsforlegningen i sjøforsvaret for å se filmen som akkurat hadde startet. Det jeg ikke visste var at de hadde satt på en skrekkfilm.

Jeg fikk mareritt lenge etterpå. Hva filmen het? Jo den het Exorsisten, og jeg anbefaler den virkelig ikke. Filmen handler om en ung jente man mente var besatt og et par katolske prester som skulle hjelpe henne.

Filmen fikk meg ihvertfall til å søke etter svar. Jeg ville konfrontere denne frykten jeg hadde i meg og ikke minst spørsmålet om det finnes noe liv etter døden og andre mysterier. Men, hvor i alle dager finner man svar på et slikt stort eksistensielt spørsmål?

For min del var det via nær døden opplevelser. Og jeg fant svar! Min klare konklusjon etter å ha studert fenomenet i nesten to år var at livet fortsetter. Vi endrer bare form. Dette har jeg skrevet litt om i kronikken Hvor farlig er det å dø, egentlig?

Denne innsikten endret livet mitt enormt, og gjorde at jeg plutselig ble opptatt av spiritualitet og mysterier. Jeg fant også ut at helvete og Satan ikke fantes, men at de var en menneskelig konstruksjon i likhet med en rekke andre religiøse dogmer, for eksempel at vi bare har et liv, noe som er fullstendig ulogisk. Det er også ulogisk at noe bare kan oppstå av seg selv, som universet og vi mennesker. Og hvor kommer våre følelser, som kjærlighet fra? Det må være en ufattelig intelligens bak som vi bare så vidt har begynt å forstå.

Når du skifter perspektiv såpass mye begynner familie og venner å stille spørsmål. Hva har skjedd med Henning? Folk blir usikker på det ukjente. De aller fleste har taklet det helt greit, men i en slik prosess mister man noen, men får samtidig nye venner. Min erfaring er at det er viktig å være en del av et fellesskap og ha noen å snakke med som forstår en.

Jeg oppdaget også at vi alle, i visse situasjoner, får hjelp fra den andre siden. For noen år tilbake var jeg og min kollega i Jordan for å skrive reportasje om Petra. En dag vi hadde tid til overs bestemt vi oss for å dra til Dødehavet, som ligger mellom Israel og Jordan. Men, bilen som vi leide kollapset kort tid etter midt i et svært veikryss i Aqaba, som er en by litt mindre enn Bergen. Vi hadde så vidt rukket å skyve bilen inn til siden da en bil svingte inn der vi stod. Hvem kom ut av bilen? Jo den arabiske sjefen for firmaet vi nettopp hadde leid bilen fra! Noen vil si det er tilfeldig, men hvor store er oddsene for at han skulle dukke opp akkurat der og da? Forresten hadde han en norsk kone fra Stavanger! Vi fikk oss en bedre bil og kom oss til Dødehavet, men fikk en nervepirrende tur tilbake da en sandstorm gjorde at vi måtte kjøre over fjellet i mørke.

Petra i Jordan
Petra i Jordan er et fascinerende sted å besøke. Du går gjennom en lang trang kløft hvor det så åpenbarer seg vakre og flotte strukturer hugget inn i fjellet. De måtte jeg jo ta bildet av. Foto: Henning Jon Grini.

Sandstorm i Jordan
Her har jeg og min kollega vært og sett Dødehavet i Jordan. Fascinerende og spennende med sandstorm, men ikke så gøy da det ble verre og veien til slutt ble stengt og vi måtte ta den lange veien tilbake til hotellet over fjellet i mørke. Foto: Henning Jon Grini.

Helleristninger i Wadi Rum
Vi ble med på en tur ut i økenen i Jordan kalt Wadi Rum. Der fikk vi også anledning til å være med på en dans med beduiner. Bildet fra turen viser gamle helleristninger. Foto: Henning Jon Grini.

Det er klart at mitt skifte av verdisyn medførte endringer og utfordringer. Plutselig hadde ikke det materielle så stor betydning lenger. Og tro meg, det er andre ting som er langt viktigere, som venner, familie og andre felleskap og ikke minst gleden ved å gi. Vår mer eller mindre egoistiske forbrukskultur er egentlig bare et substitutt for mangel på åndelige verdier og mening. Det er en kultur som medfører tomhet og i verste fall gjør oss både ulykkelige og syke. For ikke å snakke om at vårt enorme forbruk har gjort jorden syk med feber.

Etter hvert ble jeg også opptatt av mine medmennesker, og hvordan vi kan forbedre samfunnet, minske ulikhet og ta vare på naturen. Jobbmessig var det viktig for meg å drive med noe jeg likte og som føltes meningsfullt. Jeg startet da også et magasin og forlag som jeg drev i mange år.

I den forbindelse intervjuet jeg en dag en svensk kvinne, Helena Steiner-Hornsteyn, som bodde i USA og hadde jobbet mye med kjendiser i Hollywood, om hva hun mente var den største helsemessige utfordringen for folk. Ganske kontant sa hun stress, fordi det bringer oss i ubalanse på så mange plan.

Uforklarlige ting har vi opplevd flere ganger, kanskje spesielt i England. I rundt ti år på rad tok vi med oss nordmenn for å se på kornsirkler, disse merkelige mønstrene som oppstår i kornåkrene. Vi hadde pressen med oss flere ganger, bl.a. Aftenposten. Selv opplevde jeg at et par av mine digitalkamera sluttet å fungere i kornsirkler og vi var flere, meg selv inkludert, som så et lysende objekt som beveget seg inn og ut av en sky.

Kornsirklene fra luften
Det er veldig kjekt å se kornsirklene fra luften, for du aner knapt hvordan de ser ut på bakken. Her har jeg nettopp hatt en flytur med en hyggelig pilot.

England i 2004
Denne kornsirkelen oppstod i juni 2004 ved Milk Hill, Alton Barnes, Wiltshire. Jeg fikk tatt et bilde av den fra en ås rett ved. Foto: Henning Jon Grini.

England i 2003
Dette var en av de første kornsirklene jeg var i. Den oppstod ved Hackpen Hill, Wiltshire i 2003. Det er litt rart å tenke på at det til sommeren har gått 20 år siden bildet ble tatt.

Mystikk i England
I de mange kornsirklene som oppstod i åkrene i England på den tiden (bildet er fra 2010) var det alltid folk som ville oppleve dem. I bakgrunnen skimtes en av de mange gamle mystiske hvite hestene som befant seg i Wiltshire-området. Foto: Johnny Helleland.

West Kennet Long Barrow i England
Her er jeg på vei ut av West Kennet Long Barrow som stammer fra neolittisk tid. Den er ca. 100 meter lang og regnes for å være over 5000 år gammel. Foto: Johnny Helleland.

Tur til Irland i 2014
I likhet med England har også Irland mye spennende og interessante spor fra tidligere sivilisasjoner. Hvordan man har greid å få en så kjempediger stein på flere tonn til å balansere oppå de andre er et mysterium. Kan også sees på som en portal. Foto: Henning Jon Grini.

Bildet av meg sittende i en kornsirkel i England er fra denne kornsirkelen fra 2003 ved Hackpen Hill ikke langt fra Avebury i Wiltshire. Faktisk er jeg en av personene på bildet.

For flere bilder av kornsikler se min artikkel om fenomenet her. 

To ganger har jeg invitert en kjent amerikaner, Neale Donald Walsch, til å holde foredrag her i Bergen, sist gang i Grieghallen. På norsk er bøkene hans kjent som Himmelske Samtaler med spirituelle budskap. Essensen i det han vil formidle er at vi har tatt feil og misforstått mye av det åndelig. Eller som han selv sier;
Religion er et forsøk på å snakke om det usnakkbare. Resultatet blir ikke spesielt godt.

Livet byr på overraskelser, men det er også det som gjør det så spennende, for vi vet ikke alltid hva som er rundt neste sving. Det veivalget jeg tok for mange år siden angrer jeg overhodet ikke på og det er ikke lenger så uvanlig. Det mange rynket på nesen over før, er helt normalt i dag, yoga for eksempel eller det å være veganer eller klimaaktivist.

Det skal mot til å gå andre veier, men man får et rikere liv. Min erfaring er at mange muligheter åpner seg når man først har bestemt seg og tar det første steget. Og drøm gjerne stort, det er ikke grenser for hva vi mennesker er i stand til.

Det er hovedsakelig de som bryter ut av flokken og gjør noe annerledes som setter spor og forandrer verden. Kanskje det er deg?

Denne artikkelen ble trykket i Bergens Tidende 1.4.2023 uten avsnittet om Jordan og Petra.

FNs bærekraftsmål holder ikke mål

FNs bærekraftsmål holder ikke mål

av | mai 4, 2023 | Samfunn

FNs 17 bærekraftsmålene er selvfølgelig kjempefine, men de sier ingenting om de dypereliggende årsakene til problemene.

De vil ha mindre ulikhet, men da er spørsmålet, hvorfor er det ulikhet? De vil ha likestilling mellom kjønnene, men hvorfor har vi ikke fått det helt til? De vil ha fred, men hvorfor er det krig og det til og med her i Europa? De vil utrydde sult, men hvorfor sulter mennesker i dag og hvorfor har vi ikke eliminert det for lengst?

Vi vil kunne løse bærekraftsmålene mye fortere om vi viste hvorfor de oppstod i utgangspunktet, for da kan vi ta tak i roten til problemene og ikke bare bekjempe symptomene.

Hva er fellesnevneren her? Jo, det er verdisynet til oss mennesker som har forårsaket problemene vi opplever nå. Dette bør vi gjøre noe med da alt for mange rundt om i verden har et verdisyn som er utdatert. En ny forståelse og nye innsikter er helt nødvendige ingredienser for at det skal bli forandring og utvikling i vårt verdisyn. Vi som har et spirituelt ståsted skjønner denne tankegangen bedre enn de fleste.

Hvis vi tar kvinners manglende likestilling opp gjennom tiden som eksempel bunner dette i et trangsynt foreldet religiøst verdisyn. Dette har heldigvis mistet mye av grepet i vår vestlige verden og vi har fått et nytt verdisyn som sier at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder.

Det utdaterte trangsynte religiøse verdisynet har infiltrert samfunnet og det har mye av skylden for dagens enorme utfordringer og problemer. Det er bare å se på hvordan annerledes tenkende, og mennesker med en annen seksuell legning enn heterofile, lider og har lidd opp gjennom historien.

Dette trangsynte religiøse verdisynet trenger å bli korrigert og utfordret i større grad. Nå skal ikke dette få all skylden, det er flere momenter inne i bildet. Det er ingen tvil om at vi mennesker har oppført oss kynisk mot andre mennesker og mot naturen. Vi har hensynsløst utnyttet dem og vår egoisme og grådighet har vært uten grenser. I tillegg har vår uvitenhet spilt en vesentlig rolle.

Problemene i verden i dag er komplekse, og det finnes ingen kvikk fix. Selv FNs 17 bærekraftsmål, som bl.a. har som mål å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030, ser slettes ikke ut for å nå disse målene innen den tid.

FNs bærekraftsmål har også et mål som handler om økonomisk vekst. Dette burde aldri vært en del av målene når vi vet at nettopp dette er en del av problemet i en verden med begrensede ressurser.

Derfor er det viktigere enn noen gang å ta et oppgjør mot alt gammelt utdatert gufs fra fortiden. Samtidig bør vi danne oss et nytt verdisyn som er mer på lag med naturen og oss mennesker, siden det er verdisynet som former våre liv og samfunnet vårt. Dette er en utfordrende oppgave som sikkert mange av oss som er spirituelle har opplevd. Eller for å si det som Ibsen i skuespillet Vildanden: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra han med det samme». Å utfordre mennesker og samfunn kommer heller ikke uten motstand.

Det burde vært selvsagt at vi behandler naturen med respekt og ser på den som hellig. Det bør vi også gjøre med våre medmennesker, dyr og alt annet. Jeg kan heller ikke skjønne hvorfor vi i vår tid fremdeles har ekstrem fattigdom. Ja selv her i Norge, et av verdens rikeste land, har vi mange fattige, faktisk én av ti. Hva sier det om vårt verdisyn?

De som har mye, bør bli langt flinkere til å dele med de som har lite. Den voksende ulikheten er blitt håreisende stor og er et enormt hinder for utviklingen. I en helt fersk rapport fra Oxfam, «Survival of the Richest», skriver de at de aller rikeste har blitt dramatisk mye rikere de siste årene og at bedriftenes fortjeneste har nådd rekordhøyder, noe som har ført til en eksplosjon av ulikhet. Hvorfor har ikke de blitt skattlagt mye mer? Nå har selv rike mennesker begynt å gjøre opprør og ber om at de må bli skattet mer!

De fleste mennesker vet egentlig ikke hvor skoen trykker. De har ikke en dypere innsikt i problemets natur. De skjønner ikke helt hva årsakene bunner i. Eller for å si det som forskeren Gus Speth, som bl.a. har vært rådgiver for de amerikanske presidentene Jimmy Carter og Bill Clinton;

Jeg pleide å tro at de største miljøproblemene var tap av biologisk mangfold, sammenbrudd i økosystemet og klimaendringer. Jeg trodde at tretti år med god vitenskap kunne løse disse problemene.

Jeg tok feil.

De største miljøproblemene er egoisme, grådighet og apati, og for å håndtere disse trenger vi en kulturell og spirituell transformasjon. Og vi forskere vet ikke hvordan vi skal gjøre det.

Det samme mener den amerikanske spirituelle forfatteren Neale Donald Walsch, som er kjent for bøkene Himmelske Samtaler. Han sier at problemene vi mennesker sliter med er spirituelle av natur. Og den spirituelle innsikten som mangler er at vi er forbundet med og ett med alt og alle. Når den innsikten faller på plass, vil problemene løse seg.

I mellomtiden kan vi bli flinkere til å tenke langsiktig og forebygge. Hvorfor har vi for eksempel ikke allerede opprettet et fredsdepartement? Hvorfor er det ikke flere som er vegetarianere, når vi vet det er bra for helsen vår, bra for kloden og ikke minst for dyrene? Hvorfor har vi ikke vært flinkere til å lytte til vitenskapen som har advart om utslipp og klimaendringer i årtier?

Skal vi få løst våre enorme problemer bør vi begynne med barna, slik at de får en utdannelse som reflekterer det nye verdisynet. De bør forstå at vi er forbundet med naturen. Vi er avhengige av oksygenet som trærne produserer, mens trærne er avhengige av karbondioksidet som vi puster ut. De bør forstå at alle mennesker er like mye verd og at alt liv har en verdi som ikke kan måles i penger. De bør forstå at også vi er forbundet med hverandre, det som skjer med mennesker et sted påvirker andre et annet sted. Dette ser man tydelig når det gjelder krigen i Ukraina.

FNs siste bærekraftsmål handler om å samarbeide for å nå målene. Her har vi stort forbedringspotensial. Vi bør bli langt flinkere til å dele ideer, løsninger og ressurser landene imellom. Når det gjelder økonomi burde Norge, som har tjent enormt på krigen i Ukraina, dele mye mer. I skrivende stund nærmer Oljefondet seg 14 000 milliarder. Bare for å sette det i perspektiv så eier Oljefondet like mye som de fattigste 2.5 milliarder.

Jeg har absolutt tro på at vi skal nå FNs bærekraftsmål, det er bare et spørsmål om tid, og jo før jo bedre. Men alt dette kommer ikke av seg selv. Og det er vanskeligere å nå målene når FNs bærekraftsmål bare skraper på overflaten. Vi bør ta tak i dem på en måte som berører årsakene, og da er det verdisynet vårt vi bør gjøre noe med.

Vi har mye å rydde opp i, både ute i verden, men mest inne i våre sinn.

Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk april 2023.

 

Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen

Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen

av | mai 4, 2023 | Avis, Samfunn

NB! Denne artikkelen medførte mye oppmerksomhet med over 1400 kommentarer på Bergensavisens facebookside. I etterkant kom det også to motinnlegg i avisen som jeg laget et tilsvar til. Det er gjengitt under denne artikkelen.

– Elever slår, sparker, lugger og spytter. De kaster sakser, passere og spisse gjenstander på lærerne sine.

Dette sier hovedverneombud ved skolene i Bergen, Bård Vågsholm Husby til NRK i en reportasje om tilstandene i norske skoler, hvorav bergensskolene spesielt blir nevnt.

Det er åpenbart at det er noe vi ikke gjør riktig når så mange ansatte i bergensskolen opplever vold, trusler og trakassering. Bare barnetrinnet hadde 1944 voldstilfeller i fjor.

Jeg tror vi alle kan være enige om at hadde barna får en best mulig start på livet, ville mye av dagens problemer i skolen forsvinne.

Foreldre gjør så godt de kan, men å oppdra barn medfører et enormt ansvar. Selv var jeg kun 25 år da jeg ble far for første gang. Jeg hadde jo knapt blitt voksen selv, og uten noe særlig livserfaring skulle jeg ha ansvar for et lite barn!

Samtidig setter samfunnet altfor stort press på foreldrene. Med dyre boliger og økende levekostnader medfører det at mange sliter seg ut på jobb for å klare de økonomiske forpliktelsene, for deretter å ta hånd om barna når de kommer sliten hjem.

Jeg foreslår at samfunnet stiller opp for dem og gir foreldre som har barn opp til 7 år minst en time mindre arbeidstid hver dag med samme lønn. Da kan foreldrene hente seg litt inn igjen og få mer kvalitetstid med barna.

Men, det er andre utfordringer på hjemmefronten. Nesten halvparten av barna våre kommer fra oppløste hjem. Alt for mange opplever også omsorgssvikt. Og hva med all skjermbruken og sosiale medier som foreldrene sliter med å sette grenser for? Jeg mener derfor at skolene bør ha en sterkere rolle i oppdragelsen av de høyt skattede barn våre.

Det er andre grunner til at skolen bør komme sterkere på banen. Foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv, mens skolen tilbyr en mer verdinøytral arena.

Når ikke barna få grunnleggende verdier så tidlig som mulig er det en sterk medvirkende årsak til volden vi ser i skolen i dag.

Og det er nettopp verdier som bør vektlegges mer i skolen enn all den kunnskapen som puttes inn i de små barnesinn. Problemet med kunnskap er at det kan mistes, men ikke menneskelige grunnleggende verdier som ærlighet og kjærlighet.

Jeg sier som miljøforskeren David Orr:
«Verden trenger ikke flere vellykkede mennesker. Verden trenger desperat flere fredsskapere, healere, reparatører, historiefortellere og elskere av alle slag.»

Barna bør lære toleranse for de som er annerledes og empati for andres situasjon. De bør lære seg respekt for andres valg og mange andre viktige verdier som ansvar, sjenerøsitet, åpenhet, og etikk.

Det barna trenger er mindre lekser og mer kjærlighet. De trenger å bli sett og hørt og vi trenger å være til stede sammen med dem og skape trygghet og stabilitet. Det bor et enormt potensial og kreativitet i barna som vi kan hjelpe dem med å få uttrykt. Og med gode verdier som ballast er det ikke grenser for hva godt de vil tilføre samfunnet i voksen alder.

Dette innlegget ble trykket i Bergensavisen 18. Mars 2023. Den ble også gjengitt i Nettavisen 21. Mars 2023.

Oppdragelsen er et felles ansvar

Det sies at det kreves en landsby for å oppdra barn. Siden det ikke er så mange landsbyer igjen her i Norge bør vi alle bidra til denne viktige oppgaven.

Det har kommet to innlegg som svar til mitt om at skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen. Dette er et tilsvar til de begge.

I innlegget «Folk må klare å oppdra sine egne barn selv» av Rune Chr. Tollefsen mener han at samfunnet syr puter under armene til barna og trekker frem sin egen oppvekst med sin alenemor. For meg virket hun både ansvarsbevisst og omsorgsfull.

På den annen side hadde neppe moren et ønske om at han og søsteren skulle komme hjem til et tomt hus når hun var på jobb. Da jeg ble skilt i siste del av 90-tallet måtte jeg leie meg en leilighet. De som eide huset hadde en liten gutt som gikk på barneskolen. Da foreldrene var på jobb kom han nesten alltid ned til meg når jeg selv var hjemme. Han ville ha selskap.

Egentlig har Rune og jeg mye til felles. Jeg vokste også opp på 70-tallet, ikke så langt unna ham, på andre siden av Nattlandsfjellet. På den tiden var vi unger ute hele dagen, i motsetning til i dag virker det som.

Jeg kan heller ikke huske at vi kjedet oss. Vi var både høyt og lavt og jeg hadde stadig sår på knærne. Vi laget også leker selv som pil og bue, fløyte, sprettert og blåserør. I dag blir nesten alle leker kjøpt. Vi hadde mye frihet og store områder å bevege oss på. Vi bodde i et rekkehus og der var det alltid barn å være sammen med og vi var heldige som hadde mye natur rundt oss.

Noen av de beste minnene jeg har fra barndommen var feriene på landet. En av de viktigste grunnene til det var at storfamilien var samlet. Det var et større felleskap med flere voksne å forholde seg til som jeg lærte jeg masse av.

Vittige tunger har foreslått at man burde ha sertifikat for å få barn når så mange foreldre ikke mestrer oppgaven helt. Det er ingen tvil om at det medfører et enormt ansvar og jeg mener derfor at foreldre burde få all den hjelp de kan få, ikke minst fra skolen.

Selvfølgelig har foreldre stort ansvar for barnas oppdragelse, men jeg mener vi alle har et ansvar. Alle de barna som har vært hjemme hos oss har jo fått en bit av våre verdier og vår måte å oppdra barn på. Det mener jeg er det beste for barna, da får de andre tanker og impulser som er verdifullt for barnas intellektuelle og emosjonelle vekst. Mangfold er viktig.

I innlegget «Skulen kan ikkje ta ansvar for alt» av lærer Isabel Jensen Hem-Grindheim mener hun at skolen blir pålagt for mye og at det ikke er skolens ansvar å diktere meninger for elevene.

Videre mener hun at det er en utfordring at mange barn lærer elendige verdier hjemmefra og at det er et stort samfunnsproblem, som samfunnet generelt må ta ansvaret for.

Da tenker jeg at i mange tilfeller tilbringer jo barna mer tid på skolen enn hjemme. Og skolen vil jeg si er en del av samfunnet og kanskje den beste arenaen å lære barna våre verdier.

Jeg mener ikke at lærerne skal få mer å gjøre, snarere tvert om. Kanskje vi kunne se litt mer til Finland som sies å være best i verden på utdanning hvor de har færre tester og lærerne har høyere status?

Det er noe som ikke stemmer når et barn lærer hvor på kartet Brasil ligger, men ikke har lært å slutte å mobbe andre. Det jeg foreslår er å redusere kunnskapsfag og heller øke verdibasert læring i stedet, som man for så vidt har begynt med ved innføringen av livsmestring.

Jeg har jobbet i skole og i barnehage og der lærte vi barna verdier hele tiden. Hvorfor ikke fortsette med det i skolen?

Slik det er nå får barn og unge mesteparten av sin seksualundervisning via porno. Hva med at skolene lærer elevene kjærlighetsfull sex uten skyld og skam og at kroppene våre er vakre og fantastiske?

Slik det er nå vises vold og frykt så til de grader i filmer, serier og spill. Hva med at skolene lærer elevene om det viktigste i livet og det som gir livet vårt mening? Eller kanskje utfordre dem til å finne svarene selv?

Organisasjonen character.org i USA har lenge jobbet med å innføre en verdibasert læring. Hadde vi undervist barna i grunnleggende verdier tidlig hadde vi skapt et fredeligere, varmere og mer empatisk samfunn.

Dette bør ikke kun være foreldrenes ansvar, det er et felles ansvar vi har alle sammen, ikke minst skolene våre.

Dette innlegget ble publisert i Bergensavisen 31. Mars 2023.

De rike som ber om å få betale mer skatt

De rike som ber om å få betale mer skatt

av | mai 4, 2023 | Avis, Samfunn

Du leste riktig. Det er faktisk tilfelle at en del rike mennesker fra hele verden ber om å bli skattet mer. Skatt oss rike, og skatt oss nå sier de.

Mange millionærer og milliardærer fra flere land har gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte ifjor et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos i Sveits. Også et par norske har signert.

De skriver at fundamentet til et sterkt demokrati er et rettferdig skattesystem og at de som rike vet at dagens system ikke er det.

Her er et lite utdrag fra brevet:

Denne urettferdigheten som er bakt inn i fundamentet til det internasjonale skattesystemet har skapt en kolossal mangel på tillit mellom verdens folk og elitene, som er arkitektene bak dette systemet. Å bygge bro over dette skillet kommer til å kreve mer enn forfengelighetsprosjekter til milliardær eller enkelte filantropiske gester – det kommer til å kreve en fullstendig overhaling av et system som til nå har vært bevisst designet for å gjøre de rike rikere.

For å si det enkelt, å gjenopprette tillit krever skattlegging av de rike. Verden – hvert enkelt land – må kreve at de rike betaler sin rettferdige del. Skatt oss rike, og skatt oss nå.

Det er ikke bare det at det nåværende skattesystemet er dypt urettferdig og er med på å skape større ulikhet og fattigdom. Det er også med på å utarme velferdsstaten. Skatten er faktisk limet som holder vårt samfunn sammen. Uten skatt kollapser samfunnet.

Hellas er et av dem hvor det over lang tid spredde seg en ukultur med å undra skatt. I Athens velstående forsteder for eksempel oppga 324 husstander at de hadde svømmebasseng. Når skattemyndighetene sjekket satellittfoto, fant de hele 16 974 svømmebassenger. Når så mange unndrar skatt blir det enorme beløp til slutt og Hellas gikk da også konkurs.

Millionaires for Humanity, som er en av organisasjonene som står bak dette brevet, sier i et nytt brev at ekstrem hamstring av rikdom er flaskehalsen som holder tilbake fremgang.

Pandemier, klimakriser, bank- og børskollaps vil det bli flere av fremover og vi trenger også økonomiske muskler for å hanskes med dem, og da må man rett og slett være mer solidarisk og mindre egoistisk.

Jeg har lite tro på at dette kommer av seg selv, her må det virkemidler til, som et mer rettferdig skattesystem. Dette gjelder også for selskaper, for eksempel det mye omtalte forslaget om lakseskatt, som er en grunnrenteskatt på bruk av fellesskapets verdier. Dette er et skritt i riktig retning.

Selskapene har ofte som argument mot skatt at de ikke får investert. Men det er kanskje ikke alt man burde investert i, for eksempel våpenindustrien som bringer død og fordervelse eller fossilindustrien som bidrar til ødelagt natur og klimaendringer, eller tobakksindustrien som ødelegger folks helse.

Kunne noe av denne skatten heller bli brukt til gründere innen det grønne skiftet? Eller til å gjenopprette naturen? Eller hva med økte tilskudd til de fattige, som virkelig trenger det?

Før skatteflyktningene til Sveits flytter foreslår jeg at de bør ta en obligatorisk samtale med de som virkelig sliter med å få endene til å møtes her i landet, for de er det unødvendig mange av.

Vi må snu synet på skatt som et nødvendig onde og heller se på det som et meningsfullt bidrag til samfunnet og noe som i høyeste grad kommer alle til gode, også de rike.

Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Når noen av de rike selv ønsker å bli skattet mer sier det alt!

Og som de sier i brevet så tegner historien et ganske dystert bilde av hvordan sluttresultatet blir i ekstremt ulike samfunn. Og det er det ingen av oss som ønsker.

Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 6.4.2023.

 

Bergen bør ikke bli større

Bergen bør ikke bli større

av | mai 3, 2023 | Avis, Samfunn

Målet bør jo ikke være å bli størst mulig, men best mulig, og det gjør man ved å ta enda bedre vare på de menneskene og den naturen som allerede er her.

Det at stadig flere mennesker bor i byer er ikke bare et gode. Jo mer asfaltjungel, upersonlige boligblokker, svære kontorbygg og bråkete trafikkmaskiner jo mer ensomhet, kriminalitet og mindre kontakt med naturen får man.

I en undersøkelse foretatt av AFRY er det bare 7 % av unge mennesker som vil bo i en millionby, mens 45 % ønsker å bo i en by med færre enn 100 000 innbyggere. Tilgang på arbeid og studier og nærhet til familie og venner samt trygghet i offentlige rom er de viktigste drivkreftene. Segregering, sosial ulikhet, overbefolkning og klimaendringer ses på som de største utfordringene.

Problemet med dagens samfunn er at vi er materielt rike, men åndelig fattig. Her er noen grep som gjøres og som kan gjøres i Bergen for å motvirke dette og skape en triveligere by:

Fellesskap som motvekt til ensomhet
Å tilhøre et fellesskap som bryr seg om en er grunnleggende og har betydning for både den mentale og fysiske helsen. Å være med i et fellesskap motvirker utenforskap og gir også større tilfredshet og lykke.

Selv om man bor i en stor by som Bergen kan man skape mange små lokale fellesskap. Et glimrende tiltak er Bærekraftige liv som hadde sitt utspring på Landås og som nå er spredd til mange andre bydeler og enkelte andre steder i Norge. Ikke bare skaper de masse aktiviteter og arrangementer i nærområdene, men de er også veldig miljøbevisste.

Om et år åpner Bergen inkluderingssenter som skal etableres i lokalene som tidligere huset lærerhøyskolen på Landås. Det skal være et inviterende hus som fremmer inkludering og verdighet for alle flyktninger i Bergen. Dette er et utmerket tiltak som vil være med på å støtte opp under følelsen av fellesskap og det å bli sett som menneske.

Boformer med mindre klimaavtrykk og mer sosialisering
Vi har ikke vært flinke nok med å tilrettelegge for sosialisering når boligprosjekter planlegges, samtidig bør vi tenke nytt når det gjelder miljø og ressursbruk. Her planlegger Bergen kommune et pilotprosjekt. Ved Grønneviken skal det testes ut mer bærekraftige metoder for utvikling av boliger og bysamfunn. Her skal alle ha tilgang til fellesareal og deleløsninger som gir en opplevelse av å få mer ved å eie mindre.

Gi noe tilbake til samfunnet
Da byggeplanene for Bryggebyen i Arendal ble godkjent, var det en forutsetning at utbygger måtte etablere en badeplass på Løkholmen. Den er ferdig og er allerede blitt svært populær og hvor det også ble etablert volleyballbane, lekeplass og mer. Når utbyggere i Bergen planlegger nye prosjekter, bør de også forplikte seg til å gi noe tilbake til samfunnet. Det skader heller ikke å bygge vakrere, noe Arkitekturopprøret stadig påpeker.

Gjenskape natur
Noe av det beste Bergen kan gjøre er å gjenskape så mye natur som mulig og ta godt vare på den som er. Her har Bergen heldigvis blitt flinkere, det viser kanalen på Minde som åpner til våren. Her er det meningen at det skal utvikle seg et levedyktig økosystem hvor bl.a. ørret/sjøørret kan trives.

I tillegg kommer den nye parken og bystranden som skal være ferdig om et par år. Her skal også naturen og den marine økologien restaureres. I Oslo ber de oss se til Bergen!

Denne artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 7.2.2023.