Er de superrike umodne?

Er de superrike umodne?

Det syntes jeg. Alt for mange av de superrike befinner seg på barnehagestadiet hvor de ennå ikke har lært seg å dele eller utvikle empati.

Hva annet kan man si når vi blir vitne til superrike som fråtser i flotte hjem og hytter samt biler, privatfly og yachter? Og det i en verden som sliter med mye fattigdom, enorme miljøproblemer og en skremmende krig i Europa.

Det er vanskelig å forstå at noen av disse virkelig rike menneskene har skjulte formuer i skatteparadis eller faktisk flytter dit, mens veldig mange vanlige mennesker her i landet knapt har råd til strømregningene, for ikke å snakke om mat. Andre steder i verden er det mye verre, der alt for mange lever under uverdige forhold og alt for mange sulter i hjel.

Samfunnet styres fremdeles av utdaterte økonomiske teorier, som stort sett ble utarbeidet av menn. De ble til i en tid hvor global oppvarming ikke var en del av bildet, naturen og mennesker var til for å utnyttes og omsorgsarbeid ble hovedsakelig utført av kvinner som fikk lav lønn, om de fikk noe i det hele tatt.

Denne utdaterte økonomiske tenkningen er kynisk og kortsiktig av natur. Den spiller på egoisme og grådighet hvor det gjelder å grabbe til seg mest mulig. Dermed risikerer vi å få enda flere narsissister og psykopater blant de rike og mektige med tidligere president i USA, Donald Trump, som et skrekkens eksempel. I tillegg er systemet bevisst lagt opp til å gjøre de rike rikere.

Denne antikke økonomiske tankegangen er farlig fordi den har vært med på å frembringe kollaps i naturen. En ny rapport viser at de rikeste 125 milliardærenes investeringer forurenser pr. person hele en million ganger mer enn gjennomsnittet blant de fattigste 90 %.

Den medfører også ekstrem ulikhet, noe som er en oppskrift på trøbbel. Ekstrem ulikhet medfører ustabilitet og med det en fare for demokratiet flere steder. Den fører også til lidelser blant folk, som bekymringer, stress og andre fysiske og psykiske helseproblemer. Det er en enorm sløsing av menneskelige ressurser. Som en motvekt til dette burde man innført Grunnlønn, som gjentatte undersøkelser viser at virker.

Heldigvis finnes det mer modne alternativer til dagens dysfunksjonelle økonomiske system. For eksempel er sirkulær økonomi og økologisk økonomi bedre for mennesker og natur.

Nylig var det innsamlingsaksjon for Leger uten grenser. Det ble samlet inn rekordmye, over 260 millioner. Da kan det være greit å minne om at det i Norge befinner seg 444 milliardærer. Bare en av dem kunne gitt like mye. Det er noe som er riv ruskende galt her!

Jeg vil hevde at de superrike egentlig bruker av fellesskapets penger. Man ser det klarere når det gjelder de russiske oligarkene som fikk mye av sine verdier konfiskert, bl.a. i form av yachter, da krigen i Ukraina begynte. Mange av disse oligarkene har blitt rike på suspekt vis, Putin er en av dem, mens mange russere lever fattig og relativt kort.

Derfor trengs det strengere reguleringer og skatter. For eksempel skatt på luksusforbruk, skatt på finansielle transaksjoner, skatt på høy arv og aksjeformuer. Det bør også innføres tak på hvor mye man kan tjene. Man kan ta i bruk enda sterkere incentiver for fornybare investeringer, delingskultur og etiske varer.

Som vanlig blir det ramaskrik blant de superrike når det fremlegges slike forslag som økte skatter, men ofte er det rett og slett fordi de er redde for å miste sine privilegier. Men alvorlig talt, hvis det er pengene og profitten som driver dem kan det kanskje være lurt at de tenker gjennom hva som egentlig er viktigst her i livet.

Faktisk har en god del millionærer og milliardærer fra flere land gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte tidligere i år et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos.

Selv om det er et økende antall superrike som tar ansvar for verden og vår felles fremtid, er de fremdeles i sterkt mindretall hvor de fleste er umodne og velter seg i luksus og som helst vil beholde alt for seg selv og sin nærmeste familie. Men, det vi trenger er å utvide familiebegrepet til å gjelde alle mennesker, vi bor tross alt på den samme planeten.

Det er egentlig ikke de superrike jeg er ute etter, men mer systemet som gjør det mulig for dem å utnytte det og bli rike på andres bekostning. For eksempel blir arbeidere i store multinasjonale firmaer ofte underbetalt, mens eierne soper inn penger. Det er her vi må gjøre noe. Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Vi nærmer oss jul og da vet modne mennesker at det er en glede å gi. Her i landet finnes det heldigvis flere modne superrike som gir masse. Men vi trenger flere av dem.

Vi vil jo at alle skal leve et godt liv, men et liv full av overdreven materiell velstand og luksus har ingenting med et godt liv å gjøre. Lev enkelt, så andre kan leve, heter det. Dette er en moden måte å leve på. Når man lever enkelt, blir det mindre bekymringer og man får mer fritid. Samtidig er det bra for planeten. Et godt liv betyr et liv full av glede, latter og kjærlighet, som er helt gratis. Det er luksus det!


Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 30.11.2022.

 

Bompengene tar fra oss friheten!

Bompengene tar fra oss friheten!

Det er ikke rart det blir bompengekrise når det berører et av menneskets viktigste og mest grunnleggende rettigheter. Vi mennesker har frihet til å mene og si det vi vil og vi har muligheten til å bevege oss og reise fritt hvor vi vil.

Men ikke nå lenger! Den siste friheten er nå i ferd med å bli berøvet for mange mennesker. Dette er kanskje den viktigste grunnen til dette opprøret. Alt for mange av oss får nå innskrenket muligheten til å reise dit vi vil fordi bommene er overalt og vi har ikke råd til å passere dem. Det er denne friheten som blir fratatt så mange av oss på en svært usosial måte som setter sinnene i kok.

Selv har jeg nå funnet en ny vei hvor jeg kan besøke min datter uten å betale bompenger. Den er litt lenger og dessverre mer miljøbelastende, men sånn blir også konsekvensene når man ikke har tenkt godt nok gjennom forslagene.

Det er ikke alltid politikere eller de som har makt og penger greier å sette seg inn i hvordan «vanlige» folk har det. Men man kan jo leke med tanken om å ha et mer rettferdig bompengesystem:

10,- for de som har minst å rutte med.
100,- for politikere og høytlønte.
1000,- for millionærer.
10000,- for de superrike.

Og selvfølgelig dobles beløpet når det er rushtrafikk. Fra spøk til alvor. Dette forslaget hadde nok neppe fått gjennomslag siden det også ville ramme politikerne og de vel bemidlede, men hadde de virkelig sett for seg at det var sånn det var kunne de kanskje kjent litt på hvordan det ville føles å bli flådd og få innskrenket sin frihet.

Jeg er opptatt av miljøet og syntes man skal gi rause incentiver til gode miljøløsninger. I tillegg er jeg tilhenger av å skattlegge det som forurenser, men det må gjøres på en rettferdig måte. Denne urettferdige beskatningen medfører, etter min mening, til opprør i verden og fremveksten av populistiske ledere. Bompengeopprøret er en slags variant av dette opprøret her i Norge. Jeg er sterk tilhenger av skatt på karbonutslipp, men at dette betales direkte tilbake igjen til landets innbyggere slik Canada har gjort.

Nylig var det et innlegg i BT om Stavanger og Trondheim som hadde funnet en mye billigere løsning enn Bybanen. Der bygger de ut et bussystem som også er mer fleksibelt og når betydelig flere av sine innbyggere. Så vi kan spare noen milliarder ved å droppe utbyggingen av bybanen til Åsane og heller satse på et tilsvarende bussystem her i Bergen.

Vi kan også vurdere å innføre gratis kollektivtransport. Det gjorde Tallinn, hovedstaden i Estland, allerede i 2013 og det har vært så vellykket at større deler av landet innførte det samme i fjor. Når de greier det må vel vi som er langt rikere kunne greie det. Bergen kunne også innført en solid og rimelig bildelingsløsning med kun elbiler, siden vi vet at de fleste biler jo står ubrukte det meste av tiden.

Det beste er å innføre en mer rettferdig bompengeløsning, velge en mye billigere løsning enn bybanen og gjerne innføre gratis kollektivtransport. Det er mange måte å finansiere dette på, for eksempel ved å skattlegge kraftig alt som forurenser, bl.a. nye bensin og dieselbiler. Med alt dette kan man droppe en del dyre veiprosjekter, det medfører mindre biltrafikk, renere luft, mindre kø og ikke minst økt trivsel og frihet til å reise for alle byens innbyggere.


Dette innlegget ble trykket i Bergensavisen 11. Juni 2019. Artikkelen her er oppdatert.

En hyllest til skatten

En hyllest til skatten

Skatt har fått et ufortjent dårlig rykte.

Jeg skal innrømme at jeg til tider har gjort det jeg kan for å betale minst mulig i skatt, men det er jeg sikkert ikke alene om. Heller tvert om, det virker som om de aller fleste tenker slik. Dette er ingen god strategi. Det er bare å henvise til Hellas, så ser vi hvordan det går om man drar det for langt!

Vi må ikke glemme at skatten kommer oss alle til gode. Den er en velsignelse når du eventuelt blir syk eller noen av våre kjære blir syke. Den kommer oss alle til gode på mange andre områder, som veiene vi kjører på, skolene våre barn går på, brannvesenet som alltid står klar når det brenner. Å pynte med blomster og vedlikeholde parkene i den flotte byen vår kommer ikke av seg selv, heller ikke fyrverkeriet som sendes opp ved spesielle anledninger.

På den annen side forstår jeg ønsket om å betale minst mulig. Som forfatter er det ikke alltid lett å få endene til å møtes. Det er utallige andre som sliter, selv i verdens rikeste land. Derfor bør skatten ytterligere tilpasses den enkeltes betalingsevne. Og det burde så absolutt være et tak på hvor mye enkeltpersoner kan tjene, for de midlene kunne vært brukt mye mer fornuftig enn til dyre yachter.

Et eksempel på hvor galt det går med store ulikheter i samfunnet er USA, hvor ufattelig mange og stadig flere havner under fattigdomsgrensen. Ifølge Urix er det nå 40 millioner som lever under fattigdomsgrensen og enkelte steder minner verdens mektigste land mer om et u-land enn et i-land. Den tendensen med økende ulikhet ser dessverre ut for å spre seg videre i verden, også her til lands. Når vi vet at det ikke fungerer, må vi gjøre det vi kan for å stoppe det.

Det er en myte at det bare er de rike som starter opp firmaer og bidrar til arbeidsplasser. Hvor mange er det ikke der ute som har en drøm om å starte opp med noe, bare de hadde hatt kapital nok?

Det som er litt rart og nærmest uforståelig er alle de firmaer og enkeltpersoner som tjener mest ofte er de som betaler minst i skatt. Unnskyld meg, men jeg syntes det er egoistisk og jeg tror de går glipp av et av livets største gleder og noe som gir livet større mening. Kanskje den største gleden man har i livet er å hjelpe andre? Spør Trond Mohn og Grieg Foundation eller andre som gir til samfunnet hva de mener om den saken. Det er en grunn til at de fortsetter å gi.

Selvfølgelig er det en glede å kjøpe noe nytt, men den gleden er kortvarig. Og ofte gir det en tomhetsfølelse. Å hjelpe andre gir en motsatt effekt. Det skaper en veldig god følelse og glede og den gleden varer lenge. Å hjelpe andre gir også en langt større mening og tilfredstillelse.

Er skatten betalt for i år så er det allikevel flust av muligheter til å gi av sitt overskudd. I tillegg til byens trengende finnes det utallige flotte foreninger, lag og organisasjoner der ute. Eller hva med å støtte forsking, oppstartsbedrifter og miljøtiltak? Kanskje gi til prosjekter i utlandet, hvor behovet er større enn her?

Det som er litt dumt er at vi ikke kan velge hva skatten skal brukes til. Mitt ønske for fremtiden er derfor at skattebetalerne selv kan velge hva deler av skatten deres skal gå til. Det vil gi en mer personlig kontroll og en større tilfredstillelse når en betaler skatt.

Enn så lenge, betal din skatt med glede er min oppfordring.


Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 28. Mai 2019 og kan sees her.