Kan pressen redde verden?

Kan pressen redde verden?

av | apr 17, 2024 | Medier, Samfunn

Pressen er blitt mer tabloidisert. Det kan ha medvirket til at en skruppelløs, fascistisk president kom til makten i USA.

«Den fjerde statsmakt» skal være den som passer på, graver og kritiserer når det har foregått urett, spesielt av maktmennesker. Den skal i hvert fall ikke være en medløper for de samme kreftene. Pressen skal representere seriøsitet, men økende tabloidisering gir forflatning og fordumming.

Verden har så mange utfordringer og problemer, alt fra kriger og klimaendringer til økende ulikhet og polarisering. Derfor er det viktigere enn noen gang å snu denne trenden. Pressen har best mulighet for å føre verden inn på rett spor, fordi den kan styre hva samfunnet fokuserer på. Det vi gir oppmerksomhet til, forsterkes.

Det trengs en presse som løfter, inspirerer og opplyser. Her er hva jeg mener er de viktigste utfordringene med dagens mediebilde – og hva som kan gjøres med det.

Mater feil ulv

«Jeg tror jeg har sett flere kameraer enn noe annet menneske i historien», forteller Donald Trump til Bob Woodward i boken «Rage». «Jeg får det gratis.» Dette står i NRKs analyse fra 2020, «Mediene er Trumps medspillere». Der kommer det også frem at daværende statsminister Erna Solberg (H) fikk lavere pressedekning enn Trump.

Hvordan er det mulig at Trump fikk desidert mest dekning i Norge de fire årene han regjerte? Dette er en mann som beviselig har løyet minst 22.000 ganger.

Det er sikkert fristende for pressen å bruke sensasjonelle sitater fra Trump. Det kan godt hende det gir høy klikkrate, som igjen genererer mer salg og dermed profitt. Men det er en kortsiktig tankegang som har langsiktige negative konsekvenser.

Problemet er at Trump henvender seg til det lavere aspekt i mennesket og skaper splittelse og polaritet blant folk. Pressen må lære seg å motstå fristelsen.

Samtidig skal vi ikke legge all skyld på journalister og redaktører. Alle vi som leser, har også et ansvar. Vi må stå imot vår egen hang til å mate feil ulv. Og hvis pressen gjør det samme, kan vi få bukt med problemet og verden slipper å slite med fire nye år med Trump.

Ensidig fokus

Et annet område hvor pressen mater feil ulv, er det enorme fokuset på opprusting, forsvar og våpen. Jeg forstår at man frykter Russland, men der har de mer enn nok med å håndtere krigen i Ukraina. De har ingen sjanse mot Nato, som er langt sterkere.

Klart en diktator som Vladimir Putin må stoppes, men det får da være grenser for ensidig vinkling. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Hvor blir det av stemmer som fokuserer på fredsmegling, forsoning, dialog og forebygging?

For kostnaden av ett eneste nytt kampfly til 1,74 milliarder kroner pr. fly (som Norge har bestilt 52 av) kunne vi ha etablert et fredsdepartement. Det burde vært gjort for lengst. Det må satses langt mer på forebygging slik at fremtidige konflikter og kriger kan forhindres.

For mye styrt av profitt

En annen stor utfordring er pressens jakt på profitt, noe som har sammenheng med den økende tabloidiseringen. Aviser og magasiner må selge, og TV-kanaler og strømmetjenester skal ha noe å leve av. Men må det gå på bekostning av mennesket og planeten vi lever på?

I en verden som er i ferd med å gå av hengslene, er enda mer useriøst, overfladisk og intetsigende stoff det siste vi trenger å fôre befolkningen med.

Dette er en uheldig og skadelig utvikling.

Et eksempel er paparazzifotografenes jakt på prinsesse Diana, som medvirket til hennes tidlige død. Ekstra skadelig blir det når jakten på profitt gir for mye plass til uønskede negative krefter. Det kan være autoritære og populistiske strømninger som utfordrer demokratiet, slik dem Trump representerer.

Profittjaget er uheldig også fordi kjendiser og influensere slipper altfor lett til uten nødvendigvis å ha noe særlig viktig og konstruktivt å komme med.

Det er et stort problem hvis antall klikk, seertall og lesere er alt som teller. Hvis alt som strømmes, publiseres og utgis, skal ha ett kriterium – nemlig mest mulig salg – vil flere feile ulver bli matet. Til slutt vil det true vår egen eksistens.

Risikoen er at dystopiene får rett og vi må emigrere til en annen planet fordi vi har skakkjørt vår egen.

Pressens fokus kan redde verden

Det er mange dyktige og flinke mennesker i pressen. Hvis de kan få bruke sine talenter til å fokusere på det som virkelig betyr noe, det som fremmer det beste i mennesket, det som er oppbyggende og positivt, er mye gjort.

Utrolig mye positivt, engasjerende og kreativt foregår rundt om i verden. Nydelig musikk skapes, herlig kultur sprenger grenser og forener folk. Det finnes geniale løsninger som kan bringe verden videre. Alt dette hadde fortjent mer oppmerksomhet.

Det burde skapes incentiver og opprettes et stort fond som støtter journalistikk rettet mot dette. Mediehus kan selv forplikte seg til å rette fokuset dit og satse mer på konstruktiv journalistikk.

Jeg ønsker meg en presse som setter mennesket og planeten først, som kan føre oss trygt og sikkert på veien mot en bedre fremtid.

Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten 8.04.2024.

Er rike onkler egentlig gavmilde?

Er rike onkler egentlig gavmilde?

av | apr 17, 2024 | Medier, Samfunn

Vi har alle hørt om dem, filantroper som gir penger til gode formål, men jeg stiller spørsmål ved disse formålene og motivene for denne gavmildheten.

Har noen lagt merke til hva pengene egentlig går til? De går for det meste til det jeg vil kalle symptomer, som bekjempelse av fattigdom. De går aldri til det som kan endre selve systemet, slik at vi for fremtiden unngår mest mulig fattigdom.

Dette fordi de rike gjerne vil beholde systemet slik det er fordi det favoriserer dem selv. De er ikke interessert i å endre noe som fratar dem goder eller utligner ulikhet.

Det er klart at det finnes oppriktig velmenende rike mennesker i inn og utland som gir av hjerte, spesielt MacKenzie Scott i USA, men jeg er redd det er unntaksvis. Det ser man lett med de rike her i Norge som flytter til Sveits for å unngå mest mulig skatt. Det er ikke samfunnet de tenker mest på, det er seg selv.

Derfor kan det være interessant å se litt på denne såkalte gavmildheten blant mange filantroper. Hva er deres intensjoner med å gi?

Kan det være at ved å gi så fremstiller de seg selv som rause og at de bryr seg?

Kan det være at mye av det de gir går til det de selv brenner for og som ikke nødvendigvis har noe særlig samfunnsnytte?

Kan det være at det er litt lettere å gi når de vet at en god del kan trekkes fra på skatten?

Når det gjelder skatten kan de rike sno seg ved hjelp av advokater og regnskapsførere som finner smutthull og fratrekk slik at de betaler langt mindre i skatt enn folk flest. De kan også overføre sine verdier og gevinster til sine barn for derved å unngå skatt.

Mange filantroper har også fått sine enorme formuer på tvilsomme måter. De kan ha underbetalt sine arbeiderne, eller ved å utnytte naturen på det groveste, som å rasere bunnen av sjøen eller ved å la millioner av fisk i merder lide og dø. Eller hva med dem som har blitt ustyrtelig rike av å drive business med olje, som nå viser seg å ikke være så bra lenger. Ved å fremstå som filantroper kan de pynte på dette dårlige image.

En viktig ting man skal være klar over er at økende konsentrasjon av rikdom og større ulikhet er et mer alvorlig problem enn noen gang før. Jeg tror ikke det er mange som skjønner hvor ødeleggende og farlig denne utviklingen er.

En ting er at samfunnet forfaller fordi det blir færre ressurser til alle viktige samfunnsoppgaver. Det er ille nok, men enda verre er faren det utgjør for demokratiet, noe som kan medføre vidtfavnende og destruktive konsekvenser i verden. Dette ser man for eksempel i Russland hvor oligarkene styrer med Putin i spissen.

I USA er det vanskelig å bli president uten at du har enorme ressurser. Makt og penger er sammenvevd som aldri før, med stor fare for at en rik skruppelløs og kynisk maktperson igjen vil innta Det Hvite Hus. Det hadde neppe vært mulig om USA hadde vært flinkere til å omfordele den enorme skjevheten mellom rike og fattige, fordi det skaper enorm frustrasjon, sinne og hat mot systemet.

Ingen har personlig bruk for hundrevis av millioner kroner, for ikke å snakke om milliarder. Hva skal man med en diger yacht eller en hytte med syv soverom og bad? Er det for å vise seg frem? Jeg sliter med å forstå pengebruken i en verden som desperat ønsker å bekjempe sult, fattigdom, klimakrise, kriger og annen elendighet. Selv i rike Norge øker andelen barnefamilier som har benyttet seg av matutdeling betydelig.

Det er flott at filantroper gir av sin rikdom, og det blir heldigvis flere av dem, men det er lett å gi når du har mye penger. Har du mye penger er det også lettere å skaffe seg mer. Denne muligheten har ikke de fattige. Har du lite penger, er det også vanskelig å komme seg ut av det. Dette er en enorm sløsing med menneskelige ressurser.

Vi kan ikke ha det slik at enorme pengesummer skal forvaltes av enkeltpersoner og deres interesser. Bare de siste tiårene har for eksempel rike norske onkler brukt 3,5 milliarder på sine fotballklubber! Hvis fellesskapet hadde fått bestemme tror jeg de hadde prioritert annerledes. På den annen side skal vi ikke glemme de som gir til gode samfunnsnyttige formål som Trond Mohn og Jens Ulltveit-Moe.

Tiden er overmoden for å distribuere rikdom mer rettferdig slik ledende tenkere som Thomas Piketty hevder i sin bok, en kort historie om likhet. Han foreslå bl.a. redistribusjon av arv og å innføre borgerlønn slik professor Kalle Moene også foreslår og hvor en variant av dette nå skal utprøves i Trondheim. Videre bør man kreve en global skatt for de rikeste og innføre en exit skatt som regjeringen foreslår, bare for å nevne noe.

Filantropene kommer ikke til å redde verden, da de ikke er interessert i å endre systemet. Det må kraftige og modige politiske beslutninger og virkemidler til. Og det er vi, folket, som velger disse politikerne som til syvende og sist bestemmer.

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 22.03.2024.

Tar kvelertak på USA

Tar kvelertak på USA

av | sep 29, 2021 | Medier, Samfunn

Foto: Spencer Platt / Getty Images / AFP / NTB

Det er dramatisk det som skjer i USA. Kapitalismen har blitt så ekstrem og den økende ulikheten så stor at deler av landet minner om et U-land.

I lang tid har USA vært beundret og med god grunn, men slik er det ikke lenger. Siden landet har så stor påvirkning på resten av verden er det viktig å forstå hvorfor det nå går så galt.

Egentlig er det ikke så komplisert. Det handler om politikk som har fremmet ulikhet. Når du er i et familieselskap og det settes frem en lekker kake forventer du at alle får et stykke. Det ville være uhørt om de rikeste personene i selskapet får de største kakestykkene og kun etterlater smuler til de andre.

Dette er nettopp hva som skjer i USA bortsett fra at det er mye verre, fordi det skjer hver dag. Den Amerikanske drømmen har blitt et mareritt og det er bare smuler igjen til en økende skare av fattige som nå telles i millioner. Grådigheten til de velstående og mektige har medført at samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre. USA bruker langt mindre av sitt BNP til investeringer i samfunnet enn det Europa gjør, spesielt hvis man trekker fra de enorme militærutgiftene.

Dette er grunnen til at USA er det eneste industrialiserte landet som ennå ikke har et helsevesen for alle. Markedskreftene har fått så frie tøyler at usunne vaner og hurtigmat har spredd seg urovekkende mye med fedme som resultat. Legemiddelprodusentenes jakt på profitt er så kynisk med svært høye priser på legemidler som resultat. Det amerikanske helsesystemet bruker dermed langt mer på helseutgifter per innbygger enn for eksempel Norge. Det er også langt mer våpen i USA fordi det er færre restriksjoner. Over 200 mennesker ble skutt og drept i USA den helgen da de feiret sin uavhengighet i år.

Å få seg en utdannelse i USA koster flesk. Amerikansk infrastruktur er under forfall. Privatiseringen i USA har gått så langt at det finnes private fengsler og de har over 2 millioner av innbyggere i fengsel, ti ganger så mye som i Norge. Samtidig betaler mange amerikanske selskaper, spesielt de store, minst mulig skatt ved å ha adresse i skatteparadis.

Denne ekstreme hver mann for seg holdningen og hva kan jeg få ut av dette mentaliteten er det som svekker samfunnet og fører til så mange fattige og hjemløse. Jeg vil si det så sterkt at kapitalismen har tatt ballegrep på USA. Man har glemt å ta vare på hverandre og felleskapet.

I de siste årene har vi sett en markert økning av konspirasjoner i USA. Mye av dette skyldes at levestandarden der minker fordi ulikheten og dermed fattigdommen øker. Dette skaper frustrasjon, hat, ustabilitet, manglende tillitt, frykt og jakten på syndebukker. I sin tid skapte liknende forhold Hitler, i vår tid Trump. Derfor er større ulikhet så farlig og bekjempelsen av det så viktig.

USA er definitivt ikke et paradis, heller ikke for de rike. Det er en god del år siden jeg var i USA, men jeg kan fremdeles huske piggtrådgjerdene utenfor rikmannsboligene i Miami. Hvorfor trenger man piggtråd rundt boligen sin? De er redde for den høye kriminaliteten. Den er høy nettopp fordi ulikheten er så stor og det finnes så mange fattige som ikke får ta del i velstandsutviklingen.

Denne kriminaliteten kan reduseres betraktelig om man bare reduserte ulikheten. Dette henger sammen. Mindre fattigdom og ulikhet vil si mindre kriminalitet og helseproblemer. Også psykiske lidelser øker med økt fattigdom. En vei til å løse dette kan være å innføre en garantert grunninntekt.

At det er lite ulikhet i Norge er en myte. Vi har amerikanske tilstander her også. Forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at den rikeste ene prosenten her i landet mottar 20 prosent av markedsinntektene, hovedsakelig fra avkastning fra aksjer eller oppsparte midler. Dette er på samme nivå som USA. Heldigvis har vi greid å ta bedre vare på dem som faller utenfor, selv om det er mye mer å gå på. Norge har for eksempel hele 115 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Når man har mye penger er det lettere å få enda mer. For de fattige er det motsatt, det er desto vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen. Dette er en farlig utvikling og et demokratisk problem fordi så få mennesker får så stor makt slik det er blitt i dag. Her bør man endre skatte- og avgiftssystemet. Noe er definitivt galt når en finansspekulant kan tjene grovt med penger mens en sykepleier, som gjør sitt beste under pandemien, sliter med å få endene til å møtes.

Verden trenger ikke flere som bare er ute etter profitt. Verden trenger sårt empatiske mennesker som vil det beste for andre og for jordkloden vår.

Det burde vært helt naturlig at man hjelper hverandre slik man gjør i en familie. Kanskje vi burde utvide familiebegrepet? Kanskje problemet bunner i at vi har mistet mye av fellesskapsfølelsen og omtanken for vår neste? Vi har gått fra småsamfunn til storsamfunn hvor mange i dag knapt kjenner sine naboer. Vi trenger derfor ikke bare å integrere innvandrerne, vi trenger tydeligvis å integrere oss selv med hverandre.

Nå står Norge foran et nytt stortingsvalg. Det siste vi trenger er en liknende politikk som det USA har ført de siste tiårene. Vi får håpe at president Biden greier å snu skuten der borte. Det vi trenger i Norge, USA og resten av verden er en politikk og et samfunn som tar vare på hverandre. Og da må ulikheten reduseres mest mulig.

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 26.07.2021.

 

De rikes ran er livsfarlig

De rikes ran er livsfarlig

av | des 22, 2020 | Medier, Samfunn

Det foregår et omvendt Robin Hood ran i samfunnet. Det er de rike som røver og beriker seg på de fattiges bekostning. Dette er ikke bare uetisk, men direkte livsfarlig.

Og det foregår over hele verden. Det er livsfarlig fordi enormt mange mennesker må bøte med livet. Bare ta den utgående president Trump, en styrtrik amerikaner som har bygget sitt imperium med tvilsomme metoder og som har behandlet koronapandemien katastrofalt dårlig med nesten en kvart million døde mennesker i USA.

Det kan være selskaper som bevisst forurenser, slik Erin Brockovichs avdekket i kampen mot energikonsernet Pacific Gas and Electric Company i USA, som forurenset drikkevann med påfølgende kreft og død for mange.

Siden vi først bruker USA, kapitalismens høyborg som eksempel, kan vi likegodt  nevne legemiddelindustriens kyniske profittjag som påfører mange et dødelig avhengighetsforhold, slik opioidepidemien der viser. Bare i 2017 er det beregnet at 47 600 mennesker døde i landet som følge av avhengighetsskapende opioder.

En sånn liste kunne dessverre vært uendelig lang, men det som er interessant er hvorfor det har blitt slik? En viktig ingrediens her er kynisme. Man bryr seg rett og slett alt for lite om sine medmennesker, og enda mindre om de er fattige.

Vi har etter hvert skjønt at vi ikke kan være kyniske mot naturen, for det slår bare tilbake på oss selv, noe vi jo har merket med økende global oppvarming hvor flere og flere klimakatastrofer banker på vår dør.

Akkurat det samme prinsippet gjelder for ulikhet. Blir det for store forskjeller får menneskeheten store problemer. Det er et faktum at ulikhet skaper ustabilitet i verden og gir grobunn for fascistiske tendenser. Alt for mange steder har dette fått utviklet seg til å bli livsfarlig, slik man nå ser i USA. Kontrasten er stor til Norge hvor vi har mindre ulikhet og høyere tillitt til hverandre.

Den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet tok et oppgjør med aristokratiet og dets privilegier, men lenge før da har menneskeheten slitt med ulikhet, og det gjør vi ennå.

Det er ikke Trump eller andre populistiske og fascistiske ledere som utgjør faren, det er årsakene til at de kom til makten. Og her er kanskje ulikhet den største faren i og med at det skaper så mye frustrasjon, opprør, desperasjon og menneskelig lidelse.

Så vi trenger rett og slett en kur mot denne kynismen som skaper så mye ulikhet. Men dette er ikke helt enkelt fordi man kan ikke bare si til andre at man skal være snill og grei og forvente resultater, rett og slett fordi det er ikke alle som er snille og greie. Her må man i tillegg ta i bruk lover og regler, og da kommer man inn på politikk, men det er heller ikke så enkelt å redusere ulikheten, for eksempel i USA, når pengene og lobbyistene har spredd sine tentakler langt inn i Kongressen og Senatet.

Her er et eksempel på hvor sinnssyk grotesk ulikheten er i USA. I det siste har Jeff Bezos, grunnleggeren av Amazon i USA, seilt opp som verdens rikeste mann. Han er god for rundt 1800 milliarder norske kroner. Hvis han hadde solgt sine eiendeler og selskaper kunne 18 millioner av de fattigste amerikanerne (nesten like mange mennesker som bor i Norge, Danmark og Sverige til sammen) fått 100 000 kroner hver. Det kunne gitt dem et mye bedre liv, mindre bekymringer og reduserte helseutgifter. 100 000 er en enorm sum for et menneske som har lite. Det er nok til å kvitte seg med gjeld eller starte opp et selskap. Tenk hvilket ufattelig potensial dette hadde vært! Blant disse 18 millioner menneskene finnes det garantert mange genier og empatiske mennesker som kunne bidratt massivt til menneskehetens beste.

Det hele koker ned til hvem vi vil være som mennesker. Skal vi være egoistiske eller altruistiske? Hvis livet dreier seg om å akkumulere mest mulig til seg selv og skaffe seg mest mulig eiendeler tror jeg livet kan oppleves litt tomt etterhvert. Problemet er også at mye av livet da vil bestå i å ta seg av eiendommer og ting. Jeg er sikker på at den påtroppende presidenten i USA, Joe Biden, har et rikere liv enn det den avtroppende president Trump har med alle sine eiendeler. Har du mindre eiendeler har du også mindre å bekymre deg for og vedlikeholde. Du har mer tid til deg selv, familien og andre mennesker. Det er bedre for naturen, gir høyere livskvalitet og er mer meningsfylt.

Et tiltak som ville forhindret mye av ulikheten i verden er å innføre det man kaller borgerlønn eller grunninntekt, dvs. at alle mennesker får en viss sum penger for å få dekket sine grunnleggende behov.

Et annet tiltak er å innføre noe mange har kalt Robin Hood-skatt. Dette er en liten skattelegging av handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.

Man burde også innføre lover over hvor mye enkeltpersoner kan tjene. Hvis motivasjonen er å tjene mest mulig penger bør man kanskje granske sine verdier litt. Den egentlige motivasjonen og inspirasjonen burde jo helst være å tjene og hjelpe andre mennesker, det er også det som gir størst varig glede. Koronapandemien har med all tydelighet vist oss hvem som virkelig gjør en samfunnsnyttig innsats, og på den listen står neppe finansakrobater og spekulanter.

«Fattigdommen dreper menneskeverdet» sier en kvinne i NRK programmet Thomas Seltzers Amerika. Jeg vil også tillegge at fattigdommen bokstavelig talt dreper mennesker, noe som kunne forhindres betydelig om man utjevnet forskjellene.

Ikke bare det, undersøkelser viser at om man øker utdannelsesnivået og inntektene i fattige land, spesielt blant kvinner, får de høyere levestandard og færre barn. Så minkende ulikhet minker også verdens befolkningsvekst og med det blir det mindre belastning på naturen.

Mennesket er ikke egoistisk av natur. Vi er stort sett vennlige, gode og har tillitt til hverandre. Vi er også stort sett flinke til å dele med hverandre, riktignok for det meste innen familien. Tiden er nå kommet for å dele godene bredere og mer rettferdig ut i verden.

 

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 9.12.2020.

 

Profittjakten er en farlig virus

Profittjakten er en farlig virus

av | mai 21, 2020 | Medier, Samfunn

Denne higen etter stadig mer profitt er årsak til mange personlige og globale kriser.

Coronaviruset gir oss en mulighet til å reflektere litt dypere over våre liv og prioriteringer. Vi i Norge har en rikdom som er enorm sett fra ståstedet til de fattige i utviklingsland. Det er forståelig at de ser til oss og ønsker samme livsstil. Det skulle bare mangle når de mangler elektrisitet, skikkelige sanitære forhold og mye annet som vi tar for gitt.

Samtidig har vi her i vesten det motsatte problemet. Mange av oss har rett og slett blitt for rik. Når vi eier mer enn vi har bruk for, som litt for mange eiendommer eller båten har blitt for stor, ja da bør det kanskje ringe en bjelle.

Om du hadde alt, men ikke har noen å dele det med blir livet tomt. Eier du for mange ting har du ikke tid til å nyte livet. Låner du maks av det du klarer banker bekymringene straks på døren.

Når noen har for mye får andre for lite. Vi kan redusere noe av vår rikdom og fordele det til de som trenger det mest og på den måten løfte fattige folk ut av elendigheten de lever i, spesielt i andre land.

Og hvorfor skulle vi gjøre det? Jo, hadde vi blitt kvitt fattigdom ville vi ha løst store deler av verdens problemer, som sult og ulikhet. Flere ville fått råd til å gå på skole. Når man hever levestandarden blant fattige får man færre barn, noe som begrenser befolkningsveksten. Det ene fører med seg det andre. Alt hører sammen.

Viste du at USA etter andre verdenskrig beskattet de aller rikeste helt opp til 90 %? Den amerikanske drømmen ble på den tiden oppnåelig for veldig mange og landet ble sett opp til over hele verden. Slik er det ikke i dag. Landet fremstår som et mareritt for flere og flere amerikanere. USA regnes nå for å være et U-land i mange tilfeller. Hvorfor? Fordi forskjellene er blitt groteske. De rikeste betaler nå kanskje 10 % skatt eller mindre.

Når jakten på profitt blir den viktigste målestokken for mennesker, bedrifter og samfunn taper vi alle på det. Vi får flere fattige og hjemløse. Samfunnet blir mer kynisk og kaldt. Vi får mer bekymringer, livsstilsykdommer og depresjon. Ikke bare det, vi får flere frustrerte og sinte mennesker. Det gir gode vekstvilkår for farlige ledere som Donald Trump.

Hvis man ser på bedriftene så har deres profittjag enorme negative konsekvenser for menneskeheten. Når multinasjonale selskaper flagger ut sine fabrikker til lavkostland er jo det fordi de da får rimeligst mulig arbeidskraft. Moderne slaveri kaller vi det, hvor arbeiderne blir underbetalt med knapt noen rettigheter. Det er mennesker vi snakker om og de har rett på et verdig liv like mye som oss.

Det lages enorme kvanta av forbruksvarer med lav kvalitet og som kastes etter kort tids bruk og mange av dem, f.eks. lyspærer, er bevist laget slik at de ikke varer så lenge.

Et annet problem med profittjaget er at det har sneket seg inn på steder det aldri burde vært. I USA er selv fengsler private. I ytterste konsekvens vil jo de som driver dem helst ha flest mulig fengslet (les kunder). USA har da også 10 ganger så mange innsatte som Norge.

Kanskje det aller største problemet er at profittjaget påfører menneskeheten enorm forurensning og ødeleggelse av naturen. Når gift slippes ut i elvene og havet fordi vern av naturen sees på som en utgift, er det ikke bare fisken som får lide. Til syvende og siste får alt dette konsekvenser for oss mennesker også. Før i tiden virket det kanskje ikke så farlig om man forurenset litt her og der, men nå ser man jo konsekvensene, spesielt plastforsøplingen er sjokkerende omfattende.

Denne jakten på profitt og den evige vekstfilosofien er det nå på tide å revidere. Vi har sett resultatet det har medført og det er skremmende. Vi trenger å vise ansvar og omtanke for andre. Vi trenger bedrifter som viser samfunnsansvar som monner. Vi trenger politikere som tenker langsiktig og helhetlig. Vi trenger større respekt for naturen.

Vi trenger virkelig denne pausen coronaviruset har gitt oss så vi får reflektert og tenkt oss litt om. Det vil være trist og leit for menneskeheten om alt blir ved det samme etterpå. Vi kan gjøre bedre enn som så. Kanskje vi kan få fortgang i delingskulturen og den sirkulære økonomien? Kanskje vi kan skape flere meningsfulle jobber og betale dem deretter?

Nå er ikke USA det landet verden ser opp til lenger. Det er faktisk oss her i Norge og våre nordiske naboland. Vi rangerer også høyest når det gjelder lykke. Hvorfor? Jo nettopp fordi vi har greid å skape et samfunn med mindre ulikhet. Det skaper trygghet og tillitt.

Vi har blitt smittet av amerikanerne og deres jakt på profitt og hver man for seg mentalitet. Vi trenger å bygge opp sterkere immunitet mot dette farlige og kyniske viruset og da må vi minske ulikhetene, dele og hjelpe hverandre. Alt dette skaper et sterkere, varmere og mer lykkeligere samfunn, og det må jo være vårt mål.

Dette innlegget ble publisert i ABC Nyheter 15. Mai 2020 og kan sees her.