Er rike onkler egentlig gavmilde?

Er rike onkler egentlig gavmilde?

Vi har alle hørt om dem, filantroper som gir penger til gode formål, men jeg stiller spørsmål ved disse formålene og motivene for denne gavmildheten.

Har noen lagt merke til hva pengene egentlig går til? De går for det meste til det jeg vil kalle symptomer, som bekjempelse av fattigdom. De går aldri til det som kan endre selve systemet, slik at vi for fremtiden unngår mest mulig fattigdom.

Dette fordi de rike gjerne vil beholde systemet slik det er fordi det favoriserer dem selv. De er ikke interessert i å endre noe som fratar dem goder eller utligner ulikhet.

Det er klart at det finnes oppriktig velmenende rike mennesker i inn og utland som gir av hjerte, spesielt MacKenzie Scott i USA, men jeg er redd det er unntaksvis. Det ser man lett med de rike her i Norge som flytter til Sveits for å unngå mest mulig skatt. Det er ikke samfunnet de tenker mest på, det er seg selv.

Derfor kan det være interessant å se litt på denne såkalte gavmildheten blant mange filantroper. Hva er deres intensjoner med å gi?

Kan det være at ved å gi så fremstiller de seg selv som rause og at de bryr seg?

Kan det være at mye av det de gir går til det de selv brenner for og som ikke nødvendigvis har noe særlig samfunnsnytte?

Kan det være at det er litt lettere å gi når de vet at en god del kan trekkes fra på skatten?

Når det gjelder skatten kan de rike sno seg ved hjelp av advokater og regnskapsførere som finner smutthull og fratrekk slik at de betaler langt mindre i skatt enn folk flest. De kan også overføre sine verdier og gevinster til sine barn for derved å unngå skatt.

Mange filantroper har også fått sine enorme formuer på tvilsomme måter. De kan ha underbetalt sine arbeiderne, eller ved å utnytte naturen på det groveste, som å rasere bunnen av sjøen eller ved å la millioner av fisk i merder lide og dø. Eller hva med dem som har blitt ustyrtelig rike av å drive business med olje, som nå viser seg å ikke være så bra lenger. Ved å fremstå som filantroper kan de pynte på dette dårlige image.

En viktig ting man skal være klar over er at økende konsentrasjon av rikdom og større ulikhet er et mer alvorlig problem enn noen gang før. Jeg tror ikke det er mange som skjønner hvor ødeleggende og farlig denne utviklingen er.

En ting er at samfunnet forfaller fordi det blir færre ressurser til alle viktige samfunnsoppgaver. Det er ille nok, men enda verre er faren det utgjør for demokratiet, noe som kan medføre vidtfavnende og destruktive konsekvenser i verden. Dette ser man for eksempel i Russland hvor oligarkene styrer med Putin i spissen.

I USA er det vanskelig å bli president uten at du har enorme ressurser. Makt og penger er sammenvevd som aldri før, med stor fare for at en rik skruppelløs og kynisk maktperson igjen vil innta Det Hvite Hus. Det hadde neppe vært mulig om USA hadde vært flinkere til å omfordele den enorme skjevheten mellom rike og fattige, fordi det skaper enorm frustrasjon, sinne og hat mot systemet.

Ingen har personlig bruk for hundrevis av millioner kroner, for ikke å snakke om milliarder. Hva skal man med en diger yacht eller en hytte med syv soverom og bad? Er det for å vise seg frem? Jeg sliter med å forstå pengebruken i en verden som desperat ønsker å bekjempe sult, fattigdom, klimakrise, kriger og annen elendighet. Selv i rike Norge øker andelen barnefamilier som har benyttet seg av matutdeling betydelig.

Det er flott at filantroper gir av sin rikdom, og det blir heldigvis flere av dem, men det er lett å gi når du har mye penger. Har du mye penger er det også lettere å skaffe seg mer. Denne muligheten har ikke de fattige. Har du lite penger, er det også vanskelig å komme seg ut av det. Dette er en enorm sløsing med menneskelige ressurser.

Vi kan ikke ha det slik at enorme pengesummer skal forvaltes av enkeltpersoner og deres interesser. Bare de siste tiårene har for eksempel rike norske onkler brukt 3,5 milliarder på sine fotballklubber! Hvis fellesskapet hadde fått bestemme tror jeg de hadde prioritert annerledes. På den annen side skal vi ikke glemme de som gir til gode samfunnsnyttige formål som Trond Mohn og Jens Ulltveit-Moe.

Tiden er overmoden for å distribuere rikdom mer rettferdig slik ledende tenkere som Thomas Piketty hevder i sin bok, en kort historie om likhet. Han foreslå bl.a. redistribusjon av arv og å innføre borgerlønn slik professor Kalle Moene også foreslår og hvor en variant av dette nå skal utprøves i Trondheim. Videre bør man kreve en global skatt for de rikeste og innføre en exit skatt som regjeringen foreslår, bare for å nevne noe.

Filantropene kommer ikke til å redde verden, da de ikke er interessert i å endre systemet. Det må kraftige og modige politiske beslutninger og virkemidler til. Og det er vi, folket, som velger disse politikerne som til syvende og sist bestemmer.


Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 22.03.2024.

De rike som ber om å få betale mer skatt

De rike som ber om å få betale mer skatt

Du leste riktig. Det er faktisk tilfelle at en del rike mennesker fra hele verden ber om å bli skattet mer. Skatt oss rike, og skatt oss nå sier de.

Mange millionærer og milliardærer fra flere land har gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte ifjor et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos i Sveits. Også et par norske har signert.

De skriver at fundamentet til et sterkt demokrati er et rettferdig skattesystem og at de som rike vet at dagens system ikke er det.

Her er et lite utdrag fra brevet:

Denne urettferdigheten som er bakt inn i fundamentet til det internasjonale skattesystemet har skapt en kolossal mangel på tillit mellom verdens folk og elitene, som er arkitektene bak dette systemet. Å bygge bro over dette skillet kommer til å kreve mer enn forfengelighetsprosjekter til milliardær eller enkelte filantropiske gester – det kommer til å kreve en fullstendig overhaling av et system som til nå har vært bevisst designet for å gjøre de rike rikere.

For å si det enkelt, å gjenopprette tillit krever skattlegging av de rike. Verden – hvert enkelt land – må kreve at de rike betaler sin rettferdige del. Skatt oss rike, og skatt oss nå.

Det er ikke bare det at det nåværende skattesystemet er dypt urettferdig og er med på å skape større ulikhet og fattigdom. Det er også med på å utarme velferdsstaten. Skatten er faktisk limet som holder vårt samfunn sammen. Uten skatt kollapser samfunnet.

Hellas er et av dem hvor det over lang tid spredde seg en ukultur med å undra skatt. I Athens velstående forsteder for eksempel oppga 324 husstander at de hadde svømmebasseng. Når skattemyndighetene sjekket satellittfoto, fant de hele 16 974 svømmebassenger. Når så mange unndrar skatt blir det enorme beløp til slutt og Hellas gikk da også konkurs.

Millionaires for Humanity, som er en av organisasjonene som står bak dette brevet, sier i et nytt brev at ekstrem hamstring av rikdom er flaskehalsen som holder tilbake fremgang.

Pandemier, klimakriser, bank- og børskollaps vil det bli flere av fremover og vi trenger også økonomiske muskler for å hanskes med dem, og da må man rett og slett være mer solidarisk og mindre egoistisk.

Jeg har lite tro på at dette kommer av seg selv, her må det virkemidler til, som et mer rettferdig skattesystem. Dette gjelder også for selskaper, for eksempel det mye omtalte forslaget om lakseskatt, som er en grunnrenteskatt på bruk av fellesskapets verdier. Dette er et skritt i riktig retning.

Selskapene har ofte som argument mot skatt at de ikke får investert. Men det er kanskje ikke alt man burde investert i, for eksempel våpenindustrien som bringer død og fordervelse eller fossilindustrien som bidrar til ødelagt natur og klimaendringer, eller tobakksindustrien som ødelegger folks helse.

Kunne noe av denne skatten heller bli brukt til gründere innen det grønne skiftet? Eller til å gjenopprette naturen? Eller hva med økte tilskudd til de fattige, som virkelig trenger det?

Før skatteflyktningene til Sveits flytter foreslår jeg at de bør ta en obligatorisk samtale med de som virkelig sliter med å få endene til å møtes her i landet, for de er det unødvendig mange av.

Vi må snu synet på skatt som et nødvendig onde og heller se på det som et meningsfullt bidrag til samfunnet og noe som i høyeste grad kommer alle til gode, også de rike.

Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Når noen av de rike selv ønsker å bli skattet mer sier det alt!

Og som de sier i brevet så tegner historien et ganske dystert bilde av hvordan sluttresultatet blir i ekstremt ulike samfunn. Og det er det ingen av oss som ønsker.


Denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 6.4.2023.

 

Verdisynet vårt skaper fattigdom

Verdisynet vårt skaper fattigdom

Hvordan kan det ha seg at vi i et av de rikeste landene i verden har så mye fattigdom? I det siste har vi fått høre den ene hjerteskjærende historien etter den andre.

Slik jeg ser det er det verdisynet til politikerne som forårsaker dagens politikk, men det igjen er jo basert på folkets verdisyn, siden det er vi som velger politikerne.

Ergo kan vi ikke bare skylde på politikerne for politikken som føres hvor matkøene øker og folk fryser i hjemmene sine.

Stiftelsen Gapminder viser oss at vi sitter på for mye gammel utdatert kunnskap. Jeg mener at vi også sitter på et for gammelt og utdatert verdisyn.

Mye av dette er gammelt og trenger sårt til revisjon. Det er bare å se på verdisynet til religionene. Moralpolitiet i Iran er et skrekkens eksempel, men også her på berget har vi hatt flust av trangsynthet, som det kampen for kvinners og homofiles rettigheter viser.

Problemet er at religioner i all hovedsak er basert på eldgammel info som er vanskelig å faktasjekke. Kristendommen for eksempel har alt for lenge snakket om en straffende og dømmende Gud, noe som har påvirket menneskets verdisyn negativt opp gjennom århundrene. Jeg anbefaler heller å tro på julenissen, som har et bedre verdisyn og er mye hyggeligere.

Spøk til side, jeg mener selv at det er mer mellom himmel og jord, men her gjelder det å bruke både hodet og hjertet. Spesielt kritisk tenkning er viktig på dette området, men samtidig skal man også passe på at man ikke blir kynisk.

Det er dette som har skjedd med fattigdomspolitikken. Kynismen har kommet snikende inn i vårt verdisyn.

Denne kyniske tankegangen medfører svært ubehagelige konsekvenser for dem som rammes. Ikke bare det, men den er også utdatert, kortsiktig og lite gjennomtenkt.

Det som hadde motvirket dette er en større empatisk forståelse for hvorfor man har havnet i fattigdom. Noen barn er født inn i fattigdom, det gjelder spesielt barn med innvandrerbakgrunn. Noen har blitt født med sykdom eller skade. Noen har opplevd omsorgssvikt. Andre har hatt en vanskelig oppvekst med mobbing og utenforskap. I voksen alder kan det være mange ulike grunner til at man blir ufør eller på andre måter havner i fattigdom.

Disse menneskene trenger støtte, ikke ytterliggere utstøtelse og avvisning. De trenger mer hjelp og ikke mindre. De har mer enn nok utfordringer i livet sitt om ikke de i tillegg skal få angst og stress av at pengene ikke strekker til for grunnleggende basisbehov.

Stress og angst påfører samfunnet mye lidelser i form av psykisk og fysisk sykdom. Det bryter ned selvverdet i stedet for å bygge det opp. I ytterste konsekvens fører dette også til frustrasjon, sinne og hat, noe man har sett i USA de siste årene hvor fattigdommen har eskalert. I tillegg går det med mye unødvendig tapt tid på å bekymre seg. Rent økonomisk er alt dette katastrofalt, de langsiktige utgiftene blir dermed langt større enn det man kortsiktig sparer inn på å være gnien.

Vi lever i en verden med overflod. Det finnes nok mat, penger og energi. Det er nok til alle om vi fordeler riktig og mer rettferdig. Grunnen til at dette ikke har skjedd ennå er at verdisynet vårt er utdatert.

Vi ser vårt utdaterte verdisyn reflektert på så mange måter i samfunnet. De som jobber med omsorg (for det meste kvinner), får mindre betalt enn de som flytter penger eller jobber i olje- og gassindustrien (for det meste menn). Eller hva med våre holdninger til de fattige og marginaliserte? Disse menneskene fortjener å bli sett på med større respekt. Vil bare nevne at Albert Einstein ble regnet som litt tilbakestående da han begynte på grunnskolen.

Vårt utdaterte verdisyn fører også til noe så forferdelig som krig, slik man nå ser i Ukraina. Hadde Putin vært litt mer empatisk og mindre kynisk ville ikke krigen i Ukraina skjedd.

Utdaterte verdisyn er også roten til de gigantiske klima- og miljøproblemene vi står ovenfor. Vårt gamle verdisyn fortalte oss at vi kunne utnytte jorden så mye vi ville. Bare tenk på dette … går du i banken for å låne penger til å kjøpe et stykke skog for å bevare det for ettertiden får du nei, men ønsker du derimot å hogge ned skogen til tømmer får du ja.

Denne kyniske utnyttingen har medført en plyndring og forurensning av jorden med forferdelige konsekvenser. Ifølge WWFs Living Planet Report står opptil en million arter av dyr, planter og insekter, i fare for å dø ut. Vi har også ødelagt omtrent halvparten av korallrevene og to tredjedeler av regnskogen.

Det som er håpet, er at nå skjønner vi mer og mer at det vi gjør mot naturen gjør vi også mot oss selv. Når vi hogger ned trærne, slipper ut giftig røyk eller forgifter våre elver, vann og hav sager vi ned den grenen vi selv sitter på. Vi blir alle fattigere som samfunn om vi fortsetter på samme måte som før.

Vi kan med fordel bli mer medfølende ovenfor alt levende. Vi vet nå at vi ikke er atskilt fra naturen, men paradoksalt nok er det ikke alle som forstår at vi heller ikke er atskilt fra andre mennesker. Det vi gjør mot andre gjør vi også mot oss selv. Vi trenger å ta vare på de som sliter som om de er en del av vår egen familie. De er mennesker som deg og meg. De også fortjener et godt liv.

I disse juletider samles familier rundt om i landet vårt. Da er vi rause med både varme, omsorg og gaver. Hadde det ikke vært fint om vi var slik mot alle hele året gjennom?


Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 15.12.2022 i en litt forkortet utgave.

 

Er de superrike umodne?

Er de superrike umodne?

Det syntes jeg. Alt for mange av de superrike befinner seg på barnehagestadiet hvor de ennå ikke har lært seg å dele eller utvikle empati.

Hva annet kan man si når vi blir vitne til superrike som fråtser i flotte hjem og hytter samt biler, privatfly og yachter? Og det i en verden som sliter med mye fattigdom, enorme miljøproblemer og en skremmende krig i Europa.

Det er vanskelig å forstå at noen av disse virkelig rike menneskene har skjulte formuer i skatteparadis eller faktisk flytter dit, mens veldig mange vanlige mennesker her i landet knapt har råd til strømregningene, for ikke å snakke om mat. Andre steder i verden er det mye verre, der alt for mange lever under uverdige forhold og alt for mange sulter i hjel.

Samfunnet styres fremdeles av utdaterte økonomiske teorier, som stort sett ble utarbeidet av menn. De ble til i en tid hvor global oppvarming ikke var en del av bildet, naturen og mennesker var til for å utnyttes og omsorgsarbeid ble hovedsakelig utført av kvinner som fikk lav lønn, om de fikk noe i det hele tatt.

Denne utdaterte økonomiske tenkningen er kynisk og kortsiktig av natur. Den spiller på egoisme og grådighet hvor det gjelder å grabbe til seg mest mulig. Dermed risikerer vi å få enda flere narsissister og psykopater blant de rike og mektige med tidligere president i USA, Donald Trump, som et skrekkens eksempel. I tillegg er systemet bevisst lagt opp til å gjøre de rike rikere.

Denne antikke økonomiske tankegangen er farlig fordi den har vært med på å frembringe kollaps i naturen. En ny rapport viser at de rikeste 125 milliardærenes investeringer forurenser pr. person hele en million ganger mer enn gjennomsnittet blant de fattigste 90 %.

Den medfører også ekstrem ulikhet, noe som er en oppskrift på trøbbel. Ekstrem ulikhet medfører ustabilitet og med det en fare for demokratiet flere steder. Den fører også til lidelser blant folk, som bekymringer, stress og andre fysiske og psykiske helseproblemer. Det er en enorm sløsing av menneskelige ressurser. Som en motvekt til dette burde man innført Grunnlønn, som gjentatte undersøkelser viser at virker.

Heldigvis finnes det mer modne alternativer til dagens dysfunksjonelle økonomiske system. For eksempel er sirkulær økonomi og økologisk økonomi bedre for mennesker og natur.

Nylig var det innsamlingsaksjon for Leger uten grenser. Det ble samlet inn rekordmye, over 260 millioner. Da kan det være greit å minne om at det i Norge befinner seg 444 milliardærer. Bare en av dem kunne gitt like mye. Det er noe som er riv ruskende galt her!

Jeg vil hevde at de superrike egentlig bruker av fellesskapets penger. Man ser det klarere når det gjelder de russiske oligarkene som fikk mye av sine verdier konfiskert, bl.a. i form av yachter, da krigen i Ukraina begynte. Mange av disse oligarkene har blitt rike på suspekt vis, Putin er en av dem, mens mange russere lever fattig og relativt kort.

Derfor trengs det strengere reguleringer og skatter. For eksempel skatt på luksusforbruk, skatt på finansielle transaksjoner, skatt på høy arv og aksjeformuer. Det bør også innføres tak på hvor mye man kan tjene. Man kan ta i bruk enda sterkere incentiver for fornybare investeringer, delingskultur og etiske varer.

Som vanlig blir det ramaskrik blant de superrike når det fremlegges slike forslag som økte skatter, men ofte er det rett og slett fordi de er redde for å miste sine privilegier. Men alvorlig talt, hvis det er pengene og profitten som driver dem kan det kanskje være lurt at de tenker gjennom hva som egentlig er viktigst her i livet.

Faktisk har en god del millionærer og milliardærer fra flere land gått sammen og selv foreslått at de må bli skattet mer. De publiserte tidligere i år et brev i forbindelse med World Economic Forum sitt årlige møte i Davos.

Selv om det er et økende antall superrike som tar ansvar for verden og vår felles fremtid, er de fremdeles i sterkt mindretall hvor de fleste er umodne og velter seg i luksus og som helst vil beholde alt for seg selv og sin nærmeste familie. Men, det vi trenger er å utvide familiebegrepet til å gjelde alle mennesker, vi bor tross alt på den samme planeten.

Det er egentlig ikke de superrike jeg er ute etter, men mer systemet som gjør det mulig for dem å utnytte det og bli rike på andres bekostning. For eksempel blir arbeidere i store multinasjonale firmaer ofte underbetalt, mens eierne soper inn penger. Det er her vi må gjøre noe. Vi trenger å få bukt med et foreldet økonomisk tankesett og utdaterte holdninger. Et eksempel er myten om at rikdommen som skapes av de rike vil dryppe på vanlige folk. Realiteten er at de alt for ofte drypper rett ned i lommene på dem selv.

Vi nærmer oss jul og da vet modne mennesker at det er en glede å gi. Her i landet finnes det heldigvis flere modne superrike som gir masse. Men vi trenger flere av dem.

Vi vil jo at alle skal leve et godt liv, men et liv full av overdreven materiell velstand og luksus har ingenting med et godt liv å gjøre. Lev enkelt, så andre kan leve, heter det. Dette er en moden måte å leve på. Når man lever enkelt, blir det mindre bekymringer og man får mer fritid. Samtidig er det bra for planeten. Et godt liv betyr et liv full av glede, latter og kjærlighet, som er helt gratis. Det er luksus det!


Denne artikkelen ble publisert i Nettavisen 30.11.2022.

 

Tar kvelertak på USA

Tar kvelertak på USA

Foto: Spencer Platt / Getty Images / AFP / NTB

Det er dramatisk det som skjer i USA. Kapitalismen har blitt så ekstrem og den økende ulikheten så stor at deler av landet minner om et U-land.

I lang tid har USA vært beundret og med god grunn, men slik er det ikke lenger. Siden landet har så stor påvirkning på resten av verden er det viktig å forstå hvorfor det nå går så galt.

Egentlig er det ikke så komplisert. Det handler om politikk som har fremmet ulikhet. Når du er i et familieselskap og det settes frem en lekker kake forventer du at alle får et stykke. Det ville være uhørt om de rikeste personene i selskapet får de største kakestykkene og kun etterlater smuler til de andre.

Dette er nettopp hva som skjer i USA bortsett fra at det er mye verre, fordi det skjer hver dag. Den Amerikanske drømmen har blitt et mareritt og det er bare smuler igjen til en økende skare av fattige som nå telles i millioner. Grådigheten til de velstående og mektige har medført at samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre. USA bruker langt mindre av sitt BNP til investeringer i samfunnet enn det Europa gjør, spesielt hvis man trekker fra de enorme militærutgiftene.

Dette er grunnen til at USA er det eneste industrialiserte landet som ennå ikke har et helsevesen for alle. Markedskreftene har fått så frie tøyler at usunne vaner og hurtigmat har spredd seg urovekkende mye med fedme som resultat. Legemiddelprodusentenes jakt på profitt er så kynisk med svært høye priser på legemidler som resultat. Det amerikanske helsesystemet bruker dermed langt mer på helseutgifter per innbygger enn for eksempel Norge. Det er også langt mer våpen i USA fordi det er færre restriksjoner. Over 200 mennesker ble skutt og drept i USA den helgen da de feiret sin uavhengighet i år.

Å få seg en utdannelse i USA koster flesk. Amerikansk infrastruktur er under forfall. Privatiseringen i USA har gått så langt at det finnes private fengsler og de har over 2 millioner av innbyggere i fengsel, ti ganger så mye som i Norge. Samtidig betaler mange amerikanske selskaper, spesielt de store, minst mulig skatt ved å ha adresse i skatteparadis.

Denne ekstreme hver mann for seg holdningen og hva kan jeg få ut av dette mentaliteten er det som svekker samfunnet og fører til så mange fattige og hjemløse. Jeg vil si det så sterkt at kapitalismen har tatt ballegrep på USA. Man har glemt å ta vare på hverandre og felleskapet.

I de siste årene har vi sett en markert økning av konspirasjoner i USA. Mye av dette skyldes at levestandarden der minker fordi ulikheten og dermed fattigdommen øker. Dette skaper frustrasjon, hat, ustabilitet, manglende tillitt, frykt og jakten på syndebukker. I sin tid skapte liknende forhold Hitler, i vår tid Trump. Derfor er større ulikhet så farlig og bekjempelsen av det så viktig.

USA er definitivt ikke et paradis, heller ikke for de rike. Det er en god del år siden jeg var i USA, men jeg kan fremdeles huske piggtrådgjerdene utenfor rikmannsboligene i Miami. Hvorfor trenger man piggtråd rundt boligen sin? De er redde for den høye kriminaliteten. Den er høy nettopp fordi ulikheten er så stor og det finnes så mange fattige som ikke får ta del i velstandsutviklingen.

Denne kriminaliteten kan reduseres betraktelig om man bare reduserte ulikheten. Dette henger sammen. Mindre fattigdom og ulikhet vil si mindre kriminalitet og helseproblemer. Også psykiske lidelser øker med økt fattigdom. En vei til å løse dette kan være å innføre en garantert grunninntekt.

At det er lite ulikhet i Norge er en myte. Vi har amerikanske tilstander her også. Forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at den rikeste ene prosenten her i landet mottar 20 prosent av markedsinntektene, hovedsakelig fra avkastning fra aksjer eller oppsparte midler. Dette er på samme nivå som USA. Heldigvis har vi greid å ta bedre vare på dem som faller utenfor, selv om det er mye mer å gå på. Norge har for eksempel hele 115 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Når man har mye penger er det lettere å få enda mer. For de fattige er det motsatt, det er desto vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen. Dette er en farlig utvikling og et demokratisk problem fordi så få mennesker får så stor makt slik det er blitt i dag. Her bør man endre skatte- og avgiftssystemet. Noe er definitivt galt når en finansspekulant kan tjene grovt med penger mens en sykepleier, som gjør sitt beste under pandemien, sliter med å få endene til å møtes.

Verden trenger ikke flere som bare er ute etter profitt. Verden trenger sårt empatiske mennesker som vil det beste for andre og for jordkloden vår.

Det burde vært helt naturlig at man hjelper hverandre slik man gjør i en familie. Kanskje vi burde utvide familiebegrepet? Kanskje problemet bunner i at vi har mistet mye av fellesskapsfølelsen og omtanken for vår neste? Vi har gått fra småsamfunn til storsamfunn hvor mange i dag knapt kjenner sine naboer. Vi trenger derfor ikke bare å integrere innvandrerne, vi trenger tydeligvis å integrere oss selv med hverandre.

Nå står Norge foran et nytt stortingsvalg. Det siste vi trenger er en liknende politikk som det USA har ført de siste tiårene. Vi får håpe at president Biden greier å snu skuten der borte. Det vi trenger i Norge, USA og resten av verden er en politikk og et samfunn som tar vare på hverandre. Og da må ulikheten reduseres mest mulig.


Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 26.07.2021.