Foto: Heiko Junge

Vi liker å tro at de superrike er arbeidsomme, visjonære og verdifulle bidragsytere til samfunnet, men mange av dem er late, forurenser voldsomt og er en fare for samfunnet.

Sykepleiere, lærere og håndverkere må jobbe hardt for hver krone, mens milliardærene ser formuene sine vokse mens de er på ferie. De lever av andres arbeid gjennom arv, eiendom, aksjeutbytte og passiv inntekt.

Når vi verdsetter kapital mer enn innsats og spekulasjon mer enn verdiskaping, da undergraver vi det moralske fundamentet for et rettferdig samfunn.

I tillegg er mange formuer skjult i skatteparadiser for å unngå å bidra til fellesskapet. Hvis ikke dette er grådighet så vet ikke jeg.

Det er provoserende når de superrike bare kan kjøpe seg all verdens tjenester fra andre mennesker og late seg på sine Luksusyachter, luksusboliger og luksusreiser, mens noen hardt arbeidende knapt har råd til ferie og atter andre sliter med å få endene til å møtes.

Vi trenger å ta et oppgjør med myten om den hardtarbeidende milliardæren.

Det stopper ikke der. Ifølge Oxfam står den rikeste 1 % for mer karbonutslipp enn de fattigste 66 %. Luksusyachter, privatfly, flere luksusboliger eller hytter, ekstreme forbruksvaner og overforbruk av ressurser driver klimaendringene.

Samtidig investerer de rikeste ofte i fossilindustri og annen miljøskadelig virksomhet, noe som er farlig for planeten og mennesker.

De rikeste forurenser mest, men rammes minst. De redder ikke verden, men bidrar til å ødelegge den. Dette er en farlig utvikling.

Og nei, de skaper ikke nødvendigvis jobber heller. En av de vanligste unnskyldningene for de superrikes ekstreme rikdom er at de skaper jobber. Men realiteten er at de fleste arbeidsplasser skapes av vanlige bedriftseiere og små og mellomstore virksomheter.

De rikeste investerer der de kan få maksimal avkastning, på bekostning av arbeidsplasser. Ofte kjøper de opp eksisterende selskaper, slanker organisasjoner, outsourcer, kutter lønn og øker utbytte.

Ikke bare blir det lite jobbskaping av dette, men de rikeste flytter også verdier fra arbeidere til eiere, og noen flytter til og med til et annet land for å betale mindre skatt. Dette forteller oss at vi trenger å revurdere hva vi verdsetter og hvem vi beundrer.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvor mye skal én person egentlig kunne eie i en verden med voksende ulikhet og klimaendringer som løper løpsk? Spør du meg så mener jeg vi absolutt bør ha et tak på hvor mye et menneske kan tjene.

Mange av de superrike er smarte og intelligente, men mangler empati. Og uten empati blir samfunnet kynisk og hjerteskjærende. Ulikhet og kynisme er livsfarlig for et samfunn fordi det skaper sinne og frustrasjon. Et land som har ført dette alt for langt er USA. Jeg mener dette er den viktigste grunnen til at de nå beveger seg faretruende nær et diktatur.

De superrikes privilegier er ikke bare en fare for klimaet, men også for demokratiet. De forsterker sosial uro og er pådrivere av autoritære krefter. Det forstår man lettere når vi nå ser hvem som virkelig styrer i Russland og USA. Det er oligarkene, altså de superrike og mektige.

Det vi trenger er et nytt økonomisk paradigme. Ett der verdiskapning handler om å bidra, ikke om å eie. Ett der arbeid, kreativitet og omsorg verdsettes, også økonomisk. Ett der økonomisk gevinst er knyttet til samfunnsnytte, ikke spekulasjon.

Et skritt på veien kan være en mer progressiv beskatning av formue, arv og kapitalinntekter. Et annet kan være innføring av grunninntekt (borgerlønn), som sikrer alle et verdig livsgrunnlag, reduserer fattigdom og styrker helsen og livskvaliteten.

Når en liten gruppe mennesker har ressurser som kunne utryddet all fattigdom og finansiert grønn omstilling, men i stedet investerer i eget forbruk, da står vi midt i en moralsk krise.

Selvfølgelig finnes det unntak blant de superrike, men det er ikke mange av dem.

Den ekstreme rikdommen som nå er akkumulert hos noen få, er ikke et tegn på suksess. Det er et tegn på systemfeil, noe som går alvorlig ut over mennesker og planeten vi bor på.

Dette må vi ta tak i og det er noe vi alle bør tenke over når vi snart skal stemme til høsten.

Denne artikkelen ble publisert i ABCnyheter 3.08.2025.

Vi har alle hørt om dem, filantroper som gir penger til gode formål, men jeg stiller spørsmål ved disse formålene og motivene for denne gavmildheten.

Har noen lagt merke til hva pengene egentlig går til? De går for det meste til det jeg vil kalle symptomer, som bekjempelse av fattigdom. De går aldri til det som kan endre selve systemet, slik at vi for fremtiden unngår mest mulig fattigdom.

Dette fordi de rike gjerne vil beholde systemet slik det er fordi det favoriserer dem selv. De er ikke interessert i å endre noe som fratar dem goder eller utligner ulikhet.

Det er klart at det finnes oppriktig velmenende rike mennesker i inn og utland som gir av hjerte, spesielt MacKenzie Scott i USA, men jeg er redd det er unntaksvis. Det ser man lett med de rike her i Norge som flytter til Sveits for å unngå mest mulig skatt. Det er ikke samfunnet de tenker mest på, det er seg selv.

Derfor kan det være interessant å se litt på denne såkalte gavmildheten blant mange filantroper. Hva er deres intensjoner med å gi?

Kan det være at ved å gi så fremstiller de seg selv som rause og at de bryr seg?

Kan det være at mye av det de gir går til det de selv brenner for og som ikke nødvendigvis har noe særlig samfunnsnytte?

Kan det være at det er litt lettere å gi når de vet at en god del kan trekkes fra på skatten?

Når det gjelder skatten kan de rike sno seg ved hjelp av advokater og regnskapsførere som finner smutthull og fratrekk slik at de betaler langt mindre i skatt enn folk flest. De kan også overføre sine verdier og gevinster til sine barn for derved å unngå skatt.

Mange filantroper har også fått sine enorme formuer på tvilsomme måter. De kan ha underbetalt sine arbeiderne, eller ved å utnytte naturen på det groveste, som å rasere bunnen av sjøen eller ved å la millioner av fisk i merder lide og dø. Eller hva med dem som har blitt ustyrtelig rike av å drive business med olje, som nå viser seg å ikke være så bra lenger. Ved å fremstå som filantroper kan de pynte på dette dårlige image.

En viktig ting man skal være klar over er at økende konsentrasjon av rikdom og større ulikhet er et mer alvorlig problem enn noen gang før. Jeg tror ikke det er mange som skjønner hvor ødeleggende og farlig denne utviklingen er.

En ting er at samfunnet forfaller fordi det blir færre ressurser til alle viktige samfunnsoppgaver. Det er ille nok, men enda verre er faren det utgjør for demokratiet, noe som kan medføre vidtfavnende og destruktive konsekvenser i verden. Dette ser man for eksempel i Russland hvor oligarkene styrer med Putin i spissen.

I USA er det vanskelig å bli president uten at du har enorme ressurser. Makt og penger er sammenvevd som aldri før, med stor fare for at en rik skruppelløs og kynisk maktperson igjen vil innta Det Hvite Hus. Det hadde neppe vært mulig om USA hadde vært flinkere til å omfordele den enorme skjevheten mellom rike og fattige, fordi det skaper enorm frustrasjon, sinne og hat mot systemet.

Ingen har personlig bruk for hundrevis av millioner kroner, for ikke å snakke om milliarder. Hva skal man med en diger yacht eller en hytte med syv soverom og bad? Er det for å vise seg frem? Jeg sliter med å forstå pengebruken i en verden som desperat ønsker å bekjempe sult, fattigdom, klimakrise, kriger og annen elendighet. Selv i rike Norge øker andelen barnefamilier som har benyttet seg av matutdeling betydelig.

Det er flott at filantroper gir av sin rikdom, og det blir heldigvis flere av dem, men det er lett å gi når du har mye penger. Har du mye penger er det også lettere å skaffe seg mer. Denne muligheten har ikke de fattige. Har du lite penger, er det også vanskelig å komme seg ut av det. Dette er en enorm sløsing med menneskelige ressurser.

Vi kan ikke ha det slik at enorme pengesummer skal forvaltes av enkeltpersoner og deres interesser. Bare de siste tiårene har for eksempel rike norske onkler brukt 3,5 milliarder på sine fotballklubber! Hvis fellesskapet hadde fått bestemme tror jeg de hadde prioritert annerledes. På den annen side skal vi ikke glemme de som gir til gode samfunnsnyttige formål som Trond Mohn og Jens Ulltveit-Moe.

Tiden er overmoden for å distribuere rikdom mer rettferdig slik ledende tenkere som Thomas Piketty hevder i sin bok, en kort historie om likhet. Han foreslå bl.a. redistribusjon av arv og å innføre borgerlønn slik professor Kalle Moene også foreslår og hvor en variant av dette nå skal utprøves i Trondheim. Videre bør man kreve en global skatt for de rikeste og innføre en exit skatt som regjeringen foreslår, bare for å nevne noe.

Filantropene kommer ikke til å redde verden, da de ikke er interessert i å endre systemet. Det må kraftige og modige politiske beslutninger og virkemidler til. Og det er vi, folket, som velger disse politikerne som til syvende og sist bestemmer.

Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 22.03.2024.