Klimaet – den nye fortellingen

Klimaet – den nye fortellingen

Charles Eisenstein er en amerikansk forfatter og foredragsholder som har skrevet en ny bok som hovedsakelig omhandler klimaet og hvordan vi mennesker kan få et nytt forhold til oss selv og jorden og samtidig gjenoppbygge samfunnet etter våre herjinger med den og oss selv.

Coronaviruset har gitt mennesket et spark bak for å få en forgang i endringsprosessen vi som samfunn må foreta for at det skal bli mest mulig levelig og menneskevennlig i fremtiden. Selv om boken er skrevet før virusutbruddet er den like relevant nå. Prinsippene for endring er de samme. Boken tar også for seg mange andre tema enn klimaet, med økonomi som et av de viktigste.

I boken innfører Eisenstein et eget begrep kalt Interbeing. Det er en variant av det velkjente begrepet Vi er alle ett. Han sier at planeten vår er levende og at alles helse er avhengig av hver enkeltes helse, noe vi har fått merke i disse coronatider.

Charles Eisenstein mener vi må omlegge hele vårt tankesett og med det vårt samfunn. Han fremstår selv som et eksempel ved å la sine bøker være gratis tilgjengelig på hans hjemmeside.

Denne velskrevne boken er full av referanser og henvisninger. Han har gjort en grundig jobb og den viser også at forfatteren har et stort spekter av kunnskap og visdom.

Selv for oss som er bevandret i alternativ- og miljøbevegelsen gjennom mange år har den tanker og innsikter som gir aha-opplevelser. Den gir et klart og godt bilde av samfunnet slik det fungerer i dag, og det bildet er ikke pent som de fleste nå har fått med seg. Samtidig kommer forfatteren med en mengde konstruktive innspill til hva vi som samfunn kan gjøre for å skape den verden vi drømmer om.

Her kommer våre fortellinger inn i bildet. Vi er i ferd med å miste den gamle fortellingen om oss selv, noe som skaper kaos og uro i verden. Denne gamle utdaterte fortellingen er egentlig en myte og vi har behov for en ny. Og det er dette Eisenstein presenterer, og så heter da boken også Climate, a new story.

En del av boken brukes til å prøve å endre den lettvinte løsningen mange i samfunnet har om at bare vi greier å skape et nullutslippssamfunn er alt greit og vi kan fortsette som før. Den mentaliteten berører ikke roten av problemet. Poenget han vil ha frem er at dette fokuset på kvantitative utslipp hviler på den dominerende forståelsen om at verden er en komplisert mekanisk maskin som kan utnyttes og ikke en levende organisme.

Vi trenger å heale alle økosystemene i skogene, havene og landjorden. Det er ikke nok bare å fokusere på nullutslipp. Han er opptatt av den undervurderte viktigheten av å ta vare på biomangfoldet som elefantene, ulvene og hvalene fordi de er med på å opprettholde balansen i verden.

Og for å heale disse økosystemene trenger vi å gjenopprette vårt interne økosystem, vår fulle kapasitet til å føle og elske. Bare da vil det være håp om å gjenopprette vår ytre økosystem.

Og nettopp derfor kan vi ikke bare fokusere på ødeleggelse av miljøet eller klimaendringer hvis vi skal gjenopprette vårt eksterne økosystem. Vi trenger også sosial, økonomisk og personlig healing. Og ifølge Eisenstein vil det å gjenopprette vår kapasitet til å føle medføre smerte, fordi så mye av det har blitt stuet vekk og undertrykt globalt og i oss selv.

Alt det stygge vi omgir oss med gjør at vi lengter etter det vakre. Mye av det vi foretar oss er et substitutt for ekte vare. Vi ser eventyrfilmer fordi vi mangler eventyr i vårt eget liv. Vi ser porno fordi vi mangler intimitet i våre liv. Vi lar oss underholde fordi vi savner leken. Og så lenge verden er slik den er nå trengs det uendelige mengder av det. Dette er gode nyheter for økonomisk vekst, men dårlige nyheter for planeten. På den annen side er det godt håp om at dette kan endres i coronavirusets etterdønninger.

Han kan styre sin begeistring for teknologi. Her er et utdrag fra boken:
In the end, I do not believe that we can forever engineer our way out of the damage we have caused, any more than an alcoholic can forever postpone the pain by having another drink. Each technological response to conditions of increasing inhospitality to life involves greater and greater complication: more complicated social systems, more complicated technologies. Eventually, investments in complication reach a point of diminishing returns. Medicine, education, government, and the military are all groaning under the burden of bloated administrative structures that render them barely capable of carrying out the basic functions for which they were created. Eventually, such systems collapse under their own weight.

Han er lite begeistret for hvordan landbruket drives i dag og skriver mye om regenerativt landbruk som vil si å bruke metoder for å gjenskape og heale jorden, vannet og biomangfoldet uten å skade eller ta, men tvert imot berike den. Dette har likhetstrekk med organisk landbruk. Et eksempel på dette er filmen Det store vesle livet på garden som er lagt ut på NRK sine sider.

Han snakker også om et samfunn rundt økonomi som er helt annerledes enn det vi har i dag. Han nevner at det er en kunstig knapphet på penger. Han snakker om sacred economics, som faktisk er tittelen på en annen av hans bøker, hvor økologisk økonomi og gaveøkonomi er en del av bildet. Den norske professoren Ove Daniel Jakobsen snakker også varmt om økologisk økonomi og mener det er fremtiden.

Denne klimaboken jeg omtaler her og hans andre bøker er fritt tilgjengelig på hans hjemmeside. Du kan selvfølgelig kjøpe et fysisk eksemplar av bøkene, men du kan også lese dem online og blir gitt muligheten til å gi en gave til forfatteren basert på hva du selv føler du kan gi og verdien du selv får ut av dem.

Et av mange konkrete forslag han har for å endre måten vi driver samfunnet på er at bankene kan få kraftig gebyr for ikke å låne ut penger som de har overskudd av. Hvis disse pengene ikke lånes ut vil gebyret bestå i å redusere pengeoverskuddet med for eksempel 5 % i året. Dette vil gi bankene incentiv til å låne ut penger til mange gode formål og prosjekter. De kan få rentebetingelser til 0 % rente eller mindre. Dermed vil ikke bankene være avhengig av å låne ut penger til prosjekter og bedrifter som medfører evig vekst.

Han presenterer også forslag til hvordan man kan snu dagens pengesystem på andre måter slik at det ikke blir lønnsomt å utnytte og utvinne naturressurser, men tvert om lønnsomt å gjenskape våtområder, beskytte habitater eller skape grønne ørkener. Her foreslår han snu om på våre subsidier.

Denne omstillingen av samfunnet vårt er ikke en nedskalering av vår levestandard, men tvert imot en oppgradering også fordi det medfører økt livskvalitet. Han presenterer i boken rundt 20 konkrete forslag, både politiske og andre, som samfunnet bør foreta seg de nærmeste tiårene hvis vi som samfunn skal endre retning og bevege oss mot en levende verden.

Et av forslagene er å opprette et «øko-korps» dedikert til økologisk healing og tjeneste for alt liv på jorden. Her kunne unge uten arbeid får noe meningsfylt å gjøre, plante trær, bygge vannreservoarer osv.

Dette er en bok mange hadde hatt godt av å lese, ikke bare miljøvernere. Siden han er et spirituelt menneske med dyp innsikt, blir boken svært interessant også for oss som faller inn under den kategorien.

—-

Det foreligger allerede en bok av Charles Eisenstein på norsk. Den er utgitt av Flux forlag i 2016 og heter En vakrere verden er mulig.

 

CHARLES EISENSTEIN

Charles Eisenstein (født 1967) er foredragsholder og forfatter. Gjennom sine virale kortfilmer og essays som ligger på nettet har han etablert seg som en sjangeroverskridende sosialfilosof og motkulturell intellektuell. Han har tidligere studert matematikk og filosofi ved Yale-universitetet og jobbet som oversetter fra kinesisk til engelsk.

www.charleseisenstein.org

 


Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk våren 2020. Den er oppdatert litt i etterkant.

 

Se lyst på fremtiden

Se lyst på fremtiden

Kjære medvandrer på denne jord. Er du fortvilet over rasisme, virus, kriger, ulikhet, forurensning og annet trøbbel vi mennesker forårsaker? Fortvil ikke, det er lys i tunnelen.

Det er faktisk mange mennesker som blir deprimerte av all uroen og problemene i verden. Spesielt ungdommen kan miste håp for fremtiden. Det er forståelig når havene flyter over av plast, vi har udugelige ledere, rasisme og intoleranse henger igjen og intetsigende dystopiske tv-serier florerer. Men igjen, fortvil ikke, det er håp.

For det første må vi se litt historisk på det. Går man noen hundre år tilbake i tid levde nesten alle i fattigdom mens de fleste i Norge og store deler av verden ellers lever i dag slik grever gjorde før.

Selv om det ikke er slik overalt ennå har vi en langt friere ytringsmulighet enn før hvor du risikerte livet hvis du skrev eller gjorde noe upassende. Det var mye uvitenhet og overtro. Du kunne for eksempel blitt brent som heks. Trenger du bevis er det bare å ta turen til Nordnesparken hvor det står en bauta, kalt Heksesteinen, over alle de 350 «heksene» som ble brent i Norge (for det meste kvinner).

Når det gjelder forurensning kan det være greit å huske på at det også var verre før (det meste var verre før), når kloakken gikk rett ut i sjøen og boss ble tømt ut i Store Lungegårdsvann. I dag prøver man å rydde opp i gamle miljøsynder. Snart kommer det bystrand der og ved Slettebakken skal avfallsdeponiet fjernes.

Jeg tror ikke vi skal dømme gårsdagens mennesker for hardt. De fleste viste ikke bedre. Når man ble født inn i en kultur med meninger som etter vår standard i dag er galt skal man ha i mente at det ikke alltid var så lett å tenke annerledes enn den rådende kulturelle mentaliteten som var (og er) sterk. Tenkte du annerledes kunne du fort få problemer.

Men det går fremover, selv om man kan bli utålmodig til tider. Det er ingen grunn til å tro annet enn at vi om noen år og tiår, for ikke å snakke om hundre år, vil ha kommet mye lenger på mange områder og vi vil se tilbake på denne tiden slik vi kan gjøre med alt det gale før i tiden.

De aller fleste mennesker er velmenende og vennlige. Og på bunn er det noe godt i alle. Verden er et flott sted allerede for veldig mange. Media har en tendens til å fokusere kameralinsene på alt som er galt, men dermed får man også et galt inntrykk av verden. Det foregår egentlig langt mer som er positivt og godt. Vi trenger en mer balansert fremstilling fordi det man fokuserer på har en tendens til å spre seg.

Selvfølgelig er det fremdeles mye å ta tak i her i verden og selvfølgelig kommer ikke den verden vi ønsker oss av seg selv. Vi må så klart fortsette å si ifra når urett foregår, men ikke minst fortelle om alt det gode vi mennesker gjør og om nye oppfinnelser og ideer som kan inspirere oss. Man kan jobbe for overgangen til fornybar energi, utrydde fattigdom, forhindre klimaendringer og utryddelse av natur og artsmangfold osv. Poenget er at vi går mot en bedre fremtid, selv om vi innimellom opplever tilbakeslag med Trumper og humper på veien.

Det kanskje viktigste bidraget vi kan gjøre er alle de små gode gjerningene. De er ofte undervurderte. Når et barn faller og du varsomt trøster og hjelper det på bena igjen har du allerede gjort verden til et bedre sted. Når du besøker din gamle tante, lyser du opp hennes verden og i samme slengen din egen. Når du smiler til en forbipasserende med en annen hudfarge bidrar du til et mer inkluderende samfunn. Når du viser andre at du bryr deg setter du et godt eksempel for morgendagen og du er med på å skape et varmere samfunn. Du kommer kanskje ikke i media, men du blir lagt merke til og setter varige spor allikevel.

Det er mye uro og kaos i verden nå, men etter kaos kommer jo orden. Og kriser er pådrivere til forandring. Det gjelder i det personlige liv som i det globale samfunn. Hvem har ikke vokst på det og kommet styrket ut av en krise? Når du vokser og blir klokere har vi alle glede av det. Verden vokser og blir klokere den også selv om det ser mørkt ut til tider, men kan du se at det glimter litt der fremme i tunnelen? Der ligger det en lysende fremtid som venter på oss og den kommer stadig nærmere.


Dette innlegget, under tittelen Det ser mørkt ut, men det er lys i tunnelen, ble trykket i Bergensavisen 25. Juni 2020.

Profittjakten er en farlig virus

Profittjakten er en farlig virus

Denne higen etter stadig mer profitt er årsak til mange personlige og globale kriser.

Coronaviruset gir oss en mulighet til å reflektere litt dypere over våre liv og prioriteringer. Vi i Norge har en rikdom som er enorm sett fra ståstedet til de fattige i utviklingsland. Det er forståelig at de ser til oss og ønsker samme livsstil. Det skulle bare mangle når de mangler elektrisitet, skikkelige sanitære forhold og mye annet som vi tar for gitt.

Samtidig har vi her i vesten det motsatte problemet. Mange av oss har rett og slett blitt for rik. Når vi eier mer enn vi har bruk for, som litt for mange eiendommer eller båten har blitt for stor, ja da bør det kanskje ringe en bjelle.

Om du hadde alt, men ikke har noen å dele det med blir livet tomt. Eier du for mange ting har du ikke tid til å nyte livet. Låner du maks av det du klarer banker bekymringene straks på døren.

Når noen har for mye får andre for lite. Vi kan redusere noe av vår rikdom og fordele det til de som trenger det mest og på den måten løfte fattige folk ut av elendigheten de lever i, spesielt i andre land.

Og hvorfor skulle vi gjøre det? Jo, hadde vi blitt kvitt fattigdom ville vi ha løst store deler av verdens problemer, som sult og ulikhet. Flere ville fått råd til å gå på skole. Når man hever levestandarden blant fattige får man færre barn, noe som begrenser befolkningsveksten. Det ene fører med seg det andre. Alt hører sammen.

Viste du at USA etter andre verdenskrig beskattet de aller rikeste helt opp til 90 %? Den amerikanske drømmen ble på den tiden oppnåelig for veldig mange og landet ble sett opp til over hele verden. Slik er det ikke i dag. Landet fremstår som et mareritt for flere og flere amerikanere. USA regnes nå for å være et U-land i mange tilfeller. Hvorfor? Fordi forskjellene er blitt groteske. De rikeste betaler nå kanskje 10 % skatt eller mindre.

Når jakten på profitt blir den viktigste målestokken for mennesker, bedrifter og samfunn taper vi alle på det. Vi får flere fattige og hjemløse. Samfunnet blir mer kynisk og kaldt. Vi får mer bekymringer, livsstilsykdommer og depresjon. Ikke bare det, vi får flere frustrerte og sinte mennesker. Det gir gode vekstvilkår for farlige ledere som Donald Trump.

Hvis man ser på bedriftene så har deres profittjag enorme negative konsekvenser for menneskeheten. Når multinasjonale selskaper flagger ut sine fabrikker til lavkostland er jo det fordi de da får rimeligst mulig arbeidskraft. Moderne slaveri kaller vi det, hvor arbeiderne blir underbetalt med knapt noen rettigheter. Det er mennesker vi snakker om og de har rett på et verdig liv like mye som oss.

Det lages enorme kvanta av forbruksvarer med lav kvalitet og som kastes etter kort tids bruk og mange av dem, f.eks. lyspærer, er bevist laget slik at de ikke varer så lenge.

Et annet problem med profittjaget er at det har sneket seg inn på steder det aldri burde vært. I USA er selv fengsler private. I ytterste konsekvens vil jo de som driver dem helst ha flest mulig fengslet (les kunder). USA har da også 10 ganger så mange innsatte som Norge.

Kanskje det aller største problemet er at profittjaget påfører menneskeheten enorm forurensning og ødeleggelse av naturen. Når gift slippes ut i elvene og havet fordi vern av naturen sees på som en utgift, er det ikke bare fisken som får lide. Til syvende og siste får alt dette konsekvenser for oss mennesker også. Før i tiden virket det kanskje ikke så farlig om man forurenset litt her og der, men nå ser man jo konsekvensene, spesielt plastforsøplingen er sjokkerende omfattende.

Denne jakten på profitt og den evige vekstfilosofien er det nå på tide å revidere. Vi har sett resultatet det har medført og det er skremmende. Vi trenger å vise ansvar og omtanke for andre. Vi trenger bedrifter som viser samfunnsansvar som monner. Vi trenger politikere som tenker langsiktig og helhetlig. Vi trenger større respekt for naturen.

Vi trenger virkelig denne pausen coronaviruset har gitt oss så vi får reflektert og tenkt oss litt om. Det vil være trist og leit for menneskeheten om alt blir ved det samme etterpå. Vi kan gjøre bedre enn som så. Kanskje vi kan få fortgang i delingskulturen og den sirkulære økonomien? Kanskje vi kan skape flere meningsfulle jobber og betale dem deretter?

Nå er ikke USA det landet verden ser opp til lenger. Det er faktisk oss her i Norge og våre nordiske naboland. Vi rangerer også høyest når det gjelder lykke. Hvorfor? Jo nettopp fordi vi har greid å skape et samfunn med mindre ulikhet. Det skaper trygghet og tillitt.

Vi har blitt smittet av amerikanerne og deres jakt på profitt og hver man for seg mentalitet. Vi trenger å bygge opp sterkere immunitet mot dette farlige og kyniske viruset og da må vi minske ulikhetene, dele og hjelpe hverandre. Alt dette skaper et sterkere, varmere og mer lykkeligere samfunn, og det må jo være vårt mål.


Dette innlegget ble publisert i ABC Nyheter 15. Mai 2020 og kan sees her.

Betydningen av skjønnhet

Betydningen av skjønnhet

Mai er en nydelig tid å være ute og oppdage all skjønnheten naturen har å by på. Det er noe helt eget å vandre rundt i den. Du har stillheten, bortsett fra naturens egne herlige lyder, som en liten bekk som sildrer, fuglene som kvitrer eller trærne som visker.

Og så har du all skjønnheten som rører ved det innerste i oss. Det kan være landskapet, en blomstereng eller et lam som lekent løper av gårde. Det kan være solnedgangen, en sommerfugl, en løvetann, et smil eller barnelatter som er ekstra kjekt å høre nå etter koronakrisen.

Dette med skjønnhet og ha det vakkert rundt seg er kanskje mer betydningsfullt enn vi er klar over. Vi søker jo alle etter skjønnhet, både i oss selv og andre, i musikk og kunst, i hager og kjærlighet. Hvis ikke vi finner denne skjønnheten blir livet tomt og meningsløst.

Det å være omgitt av vakre omgivelser gjør noe godt med oss mennesker. Ikke alle er så heldig å bo i Bergen, som er en av verdens vakreste byer, men vi har større potensial. Og kanskje bør vi nettopp fokusere på det nå i disse tider hvor vi trenger oppmuntring og håp for fremtiden.

Her kommer en oppfordring til å forskjønne byen ytterligere:

Kjære kommune og innbyggere. Fortsett å sette ut blomster og bevare og pusse opp hus og bygninger. Vit at vi andre har stor glede av det dere gjør. Lag vakre kreative utsmykninger. F.eks. på rådhusets grå yttervegg mot Lille Lungegårdsvann? Selv om byen vår er vakker er det ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Kjære arkitekter og utbyggere. Skap vakrere bygg, det er mer å gå på. Under kåringen av Bergens vakreste bygg kom ingen nyere bygg med, bortsett fra Grieghallen (som er 42 år gammel). Den som vant var Håkonshallen, et mer enn 750 år gammelt bygg. Jeg utfordrer dere til å gjøre det bedre. Bruk litt ekstra midler på å skape vakre bygg og omgivelser.

Kjære dere som jobber med kunst og kultur. Vi trenger dere som aldri før. En oppfordring, vi vet at det er mye urettferdighet og galskap i verden, men hva med å fokusere og finne frem til det vakreste vakre i deres indre og får det uttrykt slik at vi andre kan miste pusten litt, bli berørt og få noe å strekke oss etter.

Selv liker jeg å vandre rundt i byen vår. Her er det nydelige bevarte hus, brosteinsbelagte smau, gatekunst, vakre parker og fargerike blomster og nå til og med frukttrær! Ikke sjelden tar jeg turen innom for å beundre Universitetsmuseet (både framsiden og baksiden er en nytelse å se på) og den botaniske hagen. Den er vakker med alle sine blomster og fisk som svømmer rundt.

Samtidig er det mye som er på gang i årene fremover. Når den tid kommer gleder jeg meg til å besøke den flotte badeparken ved Store Lungegårdsvann, å vandre langs den gjenåpne kanalen mellom Store og Lille Lungegårdsvann og ved Minde når utbyggingen og forskjønnelsen av området er ferdig.

I mellomtiden er det masse å fryde seg over i byen vår. Vi har grunn til å være stolte. Når turistene fra alle verdens hjørner atter kommer tilbake til Bergen etter koronakrisen vil jeg at de skal få hakeslepp over hvor vakkert det er her.

Det er så mye problemer og kaos i verden at det skaper angst og usikkerhet. Vi trenger mer enn noen gang å omgi oss med skjønnhet. Da føler vi oss mer levende. Samtidig er det helsebringende og balsam for sjelen. Å skape skjønnhet rundt seg er ikke en utgiftspost, men en investering for fremtiden.


Dette innlegget, under tittelen Hold Bergen vakker, sto i Bergensavisen 10. Mai 2020.

Nygårdsparken_Bergen 2

Koronaviruset er en game changer

Koronaviruset er en game changer

Når støvet etter hvert legger seg etter virusets herjinger håper jeg ikke samfunnet går helt tilbake til det normale.

Den kjente antropologen Margaret Mead ble en gang spurt om hva hun anså som begynnelsen på et sivilisert samfunn. Svaret var litt annerledes enn forventet. Hun forklarte at det var når noen hjalp til når et ben ble brukket.

Er vi som globalt samfunn sivilisert? USA, som så mange har beundret, er nå et samfunn under forfall. Det skyldes den enkle grunn at de har gått mer og mer bort fra tanken om å hjelpe hverandre. Økningen av hjemløse i USA de siste årene er hjerteskjærende. Det er grotesk forskjell mellom fattig og rik. Et skremmende antall millioner amerikanere har ikke råd til helseforsikring. Denne hver man for seg mentaliteten brer om seg og resultatet er ikke pent, noe man dessverre også ser konsekvensene av når viruset herjer med USA.

Det som er felles for virus og pandemier er at de ikke kjenner landegrenser. Det samme gjelder klimaendringer og forurensning. Svaret og løsningene på disse enorme utfordringene vi står ovenfor i årene som kommer kan heller ikke kjenne landegrenser. Aldri har vi forstått bedre enn nå at vi alle befinner oss i samme båt.

Svaret er derfor, som Margaret Mead påpekte, at vi må hjelpe hverandre. Det kan løses ved hjelp av to punkter som i prinsippet burde vært enkelt å få til:

  • Samarbeid på tvers av landegrenser
  • Fordele goder

Vi bør kunne lære oss å samarbeide og ta bedre vare på hverandre. Heldigvis medfører ikke viruset bare elendighet. Folk og land viser stor vilje til å hjelpe hverandre. Internasjonalt har Norge tatt initiativ til et nytt FN fond som skal hjelpe utviklingsland i å møte koronakrisen. Det samme vil lederne for G20-landene. Hvis vi fortsetter å hjelpe hverandre i samme skala også etter pandemien er det gode nyheter for menneskeheten.

Det er på tide å innse at andres problemer er våre problemer. Den beste medisinen for å hindre pandemier, klimaendringer og kriger er å støtte og hjelpe hverandre lokalt og globalt. Vi kan støtte og hjelpe hverandre med å utvikle vaksiner, dele forskning og erfaringer. Vi kan støtte og hjelpe hverandre med miljø- og klimautfordringer og omstilling og hjelpe krigsherjede land og deres flyktninger. Koronakrisen viser oss at vi kan handle fort om vi vil.

Og ikke minst bør vi samarbeide og gjøre alt i vår makt for at dette ikke skal oppstå igjen. Pandemier, klimaendringer og kriger oppstår ikke av seg selv. Hitler dukket ikke opp av intet. Han var et symptom på et underliggende problem, nemlig at tyskerne ble behandlet svært dårlig etter første verdenskrig noe som medførte at det bygget seg opp sinne og hat som igjen ga grobunn for at Hitler kom til makten. Trump dukket heller ikke opp av intet. USA har store underliggende problemer som gjør at mengder av mennesker søker enkle svar og populistiske ledere.

Viruset ser heller ikke forskjell på fattig og rik. Klimaendringer og forurensning gjør heller ikke forskjell på folk. Allikevel er det gjerne de fattigste av oss som må ta støyten. Når det gjelder fattige land har de ikke ressurser til å bekjempe hverken virus eller klimaendringer.

Det man ikke innser er at vi blir tapere alle sammen om vi ikke hjelper hverandre. Hitler kom til makten hovedsakelig fordi tyskerne ikke ble hjulpet etter første verdenskrig. Etter andre verdenskrig hadde man lært og inkluderte Tyskland når de krigsherjede landene ble tilbudt hjelp til gjenoppbygging av USA via Marshallhjelpen.

Det er mer enn nok av mat, penger og andre goder her i verden, det er bare ikke rettferdig fordelt. Hadde vi gjort det ville vi forhindret mange problemer. Nå har vi mulighet fremover til å gjøre politiske og personlige justeringer slik at fordelingen blir jevnere. Dette viruset viser oss også hvem som betyr noe når det virkelig gjelder. Det henger ikke på greip at de som jobber innen helsevesenet eller utfører andre samfunnsnyttige funksjoner skal være lavtlønte, mens finansspekulanter kan flyte rundt på sine luksuriøse yachter.

Hvorfor skal det være slik forskjell på folk? Har det noe å si hva slags tittel jeg har, om jeg er rik eller fattig? En gang da jeg var resepsjonist på et hotell kunne jeg se på et par gjester at de så på meg med underlegent blikk. Men jeg har også vært hotellsjef. I marinen var jeg menig, men ble så kvartermester. Jeg har vært lagermedarbeider og jobbet i barnehage, men jeg har også vært redaktør og daglig leder i mange år. Jeg har i korte perioder bodd kummerlig, men jeg har også eid en flott villa på over 500 kvadratmeter. Slike ytre omstendigheter burde ikke definere oss. Vi er mennesker og livet går til tider opp og ned.

Jeg tror vi skal være svært takknemlig for det samfunnet vi har bygget opp her i Norge, selv om vi også her har blitt litt smittet av amerikanernes mentalitet. I tiden fremover bør vi heller styrke de kvalitetene det norske samfunnet er kjent for, som mer rettferdig fordeling og tillitt. Dette hører forresten sammen, når vi hjelper og deler med hverandre skapes det tillitt. Når amerikanerne hamstrer skytevåpen er det ikke mye tillitt å spore.

Koronaviruset gjør at vi rent økonomisk blir satt tilbake, men rent menneskelig blir vi løftet frem. Viruset får frem varmen, omtanken og hjelpsomheten. Kort sagt gjør viruset det mulig for oss å skape et mer kjærligere samfunn. Hvis dette blir resultatet føler jeg alle lidelser til de som har blitt berørt av viruset ikke har vært forgjeves.

Haugevis av rapporter og utredelser skal fortelle oss hva som skaper et godt samfunn. Spør du meg koker det hele mye ned til hvor mye et samfunn hjelper hverandre, noe som er meningsfylt og beriker oss alle. Jo mer et samfunn hjelper og deler på godene jo bedre blir det. Når noen ligger nede og har brukket et ben, ja da stopper vi opp og hjelper.


Dette innlegget, i redigert form, sto i Bergens Tidende 13. April 2020 og kan sees her.

En kjærligere verden er mulig

En kjærligere verden er mulig

Vi står på terskelen til en fremtid med muligheter vi bare kan drømme om. Og det er nettopp det denne artikkelen dreier seg om, drømmer og håp for fremtiden. Vi kan lett se oss blind på alle problemene vi står ovenfor. Da er det desto viktigere med positive visjoner for fremtiden.

Tenk deg at du kunne reise tilbake i tid noen få hundre år. Du havnet på landsbygden et eller annet sted i Europa i middelalderen. Det skjedde ikke så mye, tiden stod litt stille og det var ikke mye disse landsbybeboerne så av verden. Det var mange kriger, hungersnød og sykdommer og de aller fleste var fattige. Leseferdigheter og kunnskap var svært begrenset. Ikke minst var det mye overtro og uvitenhet blant folk.

Du hadde ligget tynt an om du forklarte for den lille landsbygden med det lille kirkesamfunnet at du har fløyet i luften med flygende gjenstander (altså fly) der du kommer fra, eller at mennesker har vært på månen og at vi ikke er sentrum av universet. Sikkert ingen innertier om du forklarte at vi i dag kan snakke med og se personer direkte, med levende bilder, på små og store skjermer fra den andre siden av kloden. De hadde neppe trodd deg. Heller ikke om vi fortalte at vi bare kunne trykke på en knapp så kom det lys eller få maskiner til å virke. Du hadde sikkert slitt med å forklare hva en smartmobil var for noe og hva den kunne gjøre. Enda verre hadde det vært om du hevdet at vi i vår tid mener det er helt greit at homofile og lesbiske gifter seg. Eller at kvinner så å si er likestilte og kan bli prester. Antakelig ville det være best å holde kjeft! Risikoen for å bli latterliggjort, mistenkeliggjort og ydmyket ville være stor. I verste fall kunne man risikert fengsel, dvs. fangehull og til og med drept for sitt syn, noe mang en såkalt heks fikk erfare og som vi i dag hadde sett på som hårreisende fælt, feilaktig og urettferdig.

Hopp så til nåtiden. Det er ingen tvil om at verden har beveget seg store skritt fremover, både teknologisk og åndelig, selv om deler av verden henger igjen på mange områder. Men selv om fremgangen har vært stor dukker det opp nye problemer. Vi forurenser kloden vår til de grader. Ja, når man snakker om grader så har vår menneskelige aktivitet satt så ettertrykkelig fotavtrykk at den blir varmere for hvert år som går. Dette er ikke uten konsekvenser og de vil bare øke på fremover. Vi sliter også med betydelig andre problemer for eksempel vår jakt på profitt, som er ute av proporsjoner og med katastrofale følger for mennesker og miljø. Vi har absurd ulikhet i formuer og lønn. Vi har også enorme narkotikaproblemer, enormt med våpen, massiv korrupsjon og prostitusjon. Vi har ennå ikke blitt kvitt ekstrem fattigdom og kriger er vi heller ikke helt ferdig med, tydeligvis.

Men, la oss gjøre et forsøk på å hoppe frem i tid! Dette er nettopp hva jeg har gjort, og i min nye science fiction bok Vår nære fremtid har vi greid å løse mange av våre problemer. Vi trenger oppbyggende visjoner i en verden som svømmer over av problemer, negativitet og overfladiskhet.

Vi trenger å forestille oss en langt mer positiv fremtid som en motvekt til alle de dystopiske fremtidsvisjonene som det kryr av for tiden. Hva vi tenker og former i vårt sinn er med på å styre utviklingen og verden. Er det en dystopisk Mad Max fremtid vi forestiller oss, ja da vil vi bevege oss i den retningen.

Jeg tenker også at disse dystopiske fremtidsvisjonene fungerer som en advarsel til menneskeheten hvis vi ikke forandrer oss, men vi vil forandre oss, det er mer et spørsmål om det er fort nok.

På grunn av koronaviruset og konsekvensene det medfører i årene som kommer er boken nå gratis tilgjengelig og kan lastes ned her.

I min fremtidsvisjon har mennesket omsider fått offisiell kontakt med våre kosmiske venner. Men i dag er det åpenbart at vi ennå ikke er helt klare for å bli med i det kosmiske fellesskap. Til det er vi kommet for kort. Når vi ikke engang greier å ta bedre vare på våre medmennesker, slik som mennesker med en annen kultur, status, legning og hudfarge eller flyktninger for den slags skyld, kan vi ikke forvente offisielt besøk med det første.

Så hva kan vi gjøre med det? Jo, vi bør utvikle oss videre, individuelt og kollektivt og øke tempoet. Vi trenger også å øke tempoet og omstillingen til fornybarsamfunnet, det går rett og slett for tregt! Men det er hovedsakelig vår menneskelighet, vår empati og åndelige forståelse vi bør ekspandere og øke tempoet på. Vi bør bli flinkere til å ta vare på naturen og hverandre og ikke minst dele all den overfloden som naturen og verden tilbyr oss. Det er nok av alt til alle så lenge man deler. Vi kan og med fordel bruke mer tid til våre medmennesker fremfor å stirre på skjermene våre. Hvis ikke risikerer vi å gå mot en fremtid hvor roboter tar vare på våre eldre og vi selv blir mer og mer overfladiske, underholdningsavhengige og ensomme fordypet i et hav av teknologi og virtuell virkelighet.

Boken Klodenes kamp av H.G. Wells ble dramatisert i et radioshow på Halloween i 1938. Radioshowet skapte panikk og frykt fordi mennesker trodde hendelsen var en nyhetssending og derfor ekte. Folk trodde at marsboere hadde landet utenfor New Jersey i USA og at en invasjon var på gang. Det kom inn en mengde paniske nødtelefoner til politiet, mens radio og avisredaksjoner hadde sin fulle hyre med å håndtere innbyggere som ville vite hvordan de kunne beskytte seg mot de fremmede.

Dette eksemplet viser hvor sterkt vi mennesker lar oss påvirke. Hva hvis dette radioshowet hadde meldt at disse marsboerne hadde vært fredelige og bare ville oss vel? Eksempelet med radioprogrammet og mengdene av filmer og serier som spiller på frykt for utenomjordiske viser at vi har et stykke igjen å gå. Dessverre spiller mange filmskapere på nettopp denne frykten også i dag og fremstiller utenomjordiske vesener som skremmende, onde og klare til å invadere oss. Det forsterker bare frykten for det ukjente og fremmede og skyver et potensielt offisielt besøk enda lenger frem i tid.

Frykt og mørke er jo i oss selv og vi projiserer denne frykten for det ukjente over på andre, i dette tilfelle skremmende utenomjordiske presentert i filmer og bøker. Og det vi gir energi til forsterkes… Dette viser hvor viktig det er med selvutvikling og større spirituell forståelse.

Det er klart at vi har hatt og har besøk fra andre intelligente sansende vesener som også i mange tilfeller gir hjelp til oss på indirekte måter. I den siste Himmelske Samtale boken (bok 4) av Neale Donald Walsch kommer dette klart frem. I den beskrives også til dels hvordan slike høyt utviklede skapninger lever og har organisert sitt samfunn.

Her er en liste vi blir gitt i den boken over noen av forskjellene mellom de høyt utviklede (oppvåknede) veseners syn på livet og synet til mennesket (uoppvåknet):

  • En oppvåknet art ser Enhet i alt liv og lever integrert i det. Mennesker i en uoppvåknet tilstand benekter det ofte eller ignorerer det.
  • En oppvåknet art forteller sannheten, alltid. Mennesker i en uoppvåknet tilstand lyver alt for ofte, både til dem selv og andre.
  • En oppvåknet art sier en ting og gjør det de sier. Mennesker i en uoppvåknet tilstand sier ofte en ting, men gjør noe annet.
  • En oppvåknet art som har sett og anerkjent hva som er, vil alltid gjøre det som fungerer. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det motsatte.
  • En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «rettferdighet» og «straff».
  • En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «utilstrekkelig».
  • En oppvåknet art omfavner ikke et prinsipp i deres sivilisasjon som tilsvarer konseptet mennesket refererer til som «eierskap».
  • En oppvåknet art deler alt med alle hele tiden. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør det ikke ofte, men deler kun med andre under begrensede omstendigheter.
  • En oppvåknet art skaper balanse mellom teknologi og kosmologi; mellom maskiner og natur. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør det sjelden.
  • En oppvåknet art ville aldri under noen omstendigheter avslutte det nåværende fysiske uttrykket av en annen sansende skapning uten å ha blitt spurt direkte av denne skapningen om å gjøre det. Mennesker i en uoppvåknet tilstand dreper ofte andre mennesker uten at dette mennesket ber dem om det.
  • En oppvåknet art ville aldri gjøre noe som potensielt kunne skade eller ødelegge det fysiske miljøet som opprettholder og støtter medlemmene av arten mens de er fysiske. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det.
  • En oppvåknet art forgifter aldri seg selv. Mennesker i en uoppvåknet tilstand gjør ofte det.
  • En oppvåknet art konkurrerer aldri. Mennesker i en uoppvåknet tilstand er ofte i konkurranse med hverandre.
  • En oppvåknet art er klar på at det ikke trenger noenting. Mennesker i en uoppvåknet tilstand skaper ofte en behov-basert erfaring.
  • En oppvåknet art erfarer og uttrykker ubetinget kjærlighet for alle. Mennesker i en uoppvåknet tilstand kan ofte ikke en gang forestille seg en guddom som gjør det, og enda sjeldnere gjør de det selv.
  • En oppvåknet art har tatt i bruk kraften i det metafysiske. Mennesker i en uoppvåknet tilstand ignorerer det i stor grad.

Dette levesettet til slike høyt utviklede skapninger er min science fiction bok delvis inspirert av. Samtidig har jeg hentet inspirasjon fra andre kilder. Kort kan nevnes at pengesystemet er avskaffet (inspirert av Star Trek). Ellers er byene blitt betraktelig grønnere og mange veier og bygninger er i ferd med å fjernes for å ta naturen tilbake og gjenskape det menneskelige hvor skjønnhet, omtanke og empati er i høysetet. Videre beskrives det en fremtid hvor ensomhet er en saga blott og hvor kjærligheten er den styrende kraften. Til syvende og sist er det jo kjærligheten det hele dreier seg om. Kjærlighet til oss selv, til våre medmennesker, ja kjærligheten til alt og Altet.

Jeg har et godt håp om at vi vil lykkes med å overkomme våre problemer. De aller nærmeste årene vi går mot vil antakelig bli utfordrende og meget vanskelige, men så løsner det slik jeg ser det. Det er som en fødsel, vi er i ferd med å føde en ny jord! Og det er denne fremtiden jeg beskriver! Vi vil på langt nær være ferdig med vår utvikling, men samfunnet vil ha kommet et godt stykke lenger. Såpass langt at vi på den tiden, som ikke ligger så veldig langt inn i fremtiden, derav tittelen på boken, vil se på vår tid slik vi nå ser på samfunnet under middelalderen. Og det lover godt for fremtiden… hvis vi velger det!


I forbindelse med boken har jeg også laget websiden www.countdown2contact.org. Den har en nedtellingsfunksjon som viser når vi potensielt vil kunne få offisiell kontakt med våre kosmiske venner. Det foreslåtte tidspunktet er basert på en indikator (Love indicator). Denne viser, ved hjelp av forskjellige samfunnsindikasjoner, hvor langt vi har kommet basert på prosent. Alle stripene (samfunnsindikasjonene) på websiden vises med prosenter og er klikkbare direkte til datakildene. Tidspunktet i seg selv er jo fiktivt og mer ment for å skape oppmerksomhet rundt menneskets utvikling. Denne websiden er og ment som et stunt for å skape litt blest rundt boken samt. Slik det er i skrivende stund er tidspunktet satt til en kort tid etter FNs bærekraftsmål som er i 2030. Men, alt avhenger av vår utvikling, så tidspunktet vil endres underveis. Boken er forøvrig i ferd med å oversettes til engelsk.


Denne artikkelen stod i magasinet Visjon nr. 1 – 2020.