Oslo bør slutte å vokse

Oslo bør slutte å vokse

Jeg mener ikke dette fordi jeg er bergenser og er misunnelig på at Oslo stadig blir større og mektigere, men fordi det vil være best for innbyggerne og planeten.

Den voldsomme veksten i Oslo de siste tiårene skaper press på folk og natur. Oslo som byområde (tettsted) har nå passert en million. Det at stadig flere mennesker bor i byer er ikke bare et gode. Jo mer asfaltjungel, upersonlige boligblokker, svære kontorbygg og bråkete trafikkmaskiner jo mer ensomhet og mindre kontakt med naturen får man.

I en ny undersøkelse foretatt av det svenske teknologi- og bærekraftselskapet AFRY er det bare 7 % av unge mennesker som vil bo i en millionby, mens 45 % ønsker å bo i en by med færre enn 100 000 innbyggere. Tilgang på arbeid og studier og nærhet til familie og venner samt trygghet i offentlige rom er de viktigste drivkreftene. Segregering, sosial ulikhet, overbefolkning og klimaendringer ses på som de største utfordringene.

Den sentraliseringen som har foregått parallelt med Oslos vekst har gått ut over andre landsdeler. De har blitt tappet for innbyggere og dermed kompetanse, resurser og arbeidsplasser. Kanskje Oslo skal få trekke pusten litt og la andre områder av landet hente seg inn igjen? Det vil kreve litt statlig styring og vilje til å satse.

Samtidig er Oslo vår hovedstad og vi vil alle at det skal være en flott by å bo i og besøke. Det er visse grep man kan ta for å gjøre Oslo til en triveligere by. Her er fire forslag:

 

Fellesskap som motvekt til ensomhet

I dokumentaren The swedish theory of love kommer det frem at Sverige skal være det landet i verden hvor menneskene er mest ensomme og der halvparten bor alene og hver fjerde dør alene. Svenske politikere hadde tidlig på 70-tallet som mål å gjøre Sverige til det mest selvstendige landet i verden. Selvstendighet er viktig, men vi er sosiale vesener først og fremst. Og vi er helt avhengige av hverandre. Å tilhøre et fellesskap som bryr seg om en er grunnleggende og har betydning for både den mentale og fysiske helsen. Å være med i et fellesskap motvirker utenforskap og gir også større tilfredshet og lykke.

Selv om man bor i en stor by som Oslo kan man skape mange små lokale fellesskap. Et glimrende tiltak er Bærekraftige liv som hadde sitt utspring på Landås i Bergen og som nå er spredd til mange andre bydeler og enkelte andre steder i Norge. Ikke bare skaper de masse aktiviteter og arrangementer i nærområdene, men de er også veldig miljøbevisste. De har foreløpig grupper på Mortensrud og Nesodden i Oslo.

 

Boformer med mindre klimaavtrykk og mer sosialisering

Vi har ikke vært flinke nok med å tilrettelegge for sosialisering når boligprosjekter planlegges, dermed blir mange sittende innendørs og har lite kontakt med sine naboer.

På Grorud i Oslo har Obos planer om å bygge et sosialt og bærekraftig bygg formet som en sirkel. Denne sirkelen omslutter et indre felles parkrom tilrettelagt for sosialisering og felleskap med dyrking av mat, drivhus, plass for feiringer, lek, bryllup, møter og trygge rekreasjonsarealer for barn og voksne. Bygget skal produsere mer energi enn det forbruker.

Det finnes også eksisterende gode løsninger som er verdt å nevne. Nylig ble Friis’ gate 6 på Grønland kåret til Norges beste bomiljø. Hele borettslaget er bygget opp rundt fellesområdene, og her er det både treningsrom, sauna og et eget medierom med jevnlige kinokvelder. En beboer mener det er som en landsby i byen. Delingsøkonomi har de drevet med i mange år.

 

Gi noe tilbake til samfunnet

Da byggeplanene for Bryggebyen i Arendal ble godkjent, var det en forutsetning at utbygger måtte etablere en badeplass på Løkholmen. Den ble ferdig i sommer og er allerede blitt svært populær og hvor det også ble etablert volleyballbane, lekeplass og mer. Når utbyggere i Oslo planlegger nye prosjekter bør de også forplikte seg til å gi noe tilbake til samfunnet. Det skader heller ikke å bygge vakrere, noe Arkitekturopprøret stadig påpeker.

 

Gjenskape natur

Noe av det beste Oslo kan gjøre er å gjenskape så mye natur som mulig og ta godt vare på den som er. For noen uker siden spaserte jeg oppover Akerselva og der var det jammen store laks å se. Det var gledelig. Ikke bare det, men Oslo kommune jobber med å gjenåpne mange bekker og elver som i sin tid ble lagt i rør. Det er veldig fint at Oslo retter opp i gamle synder og spiller mer på lag med naturen.

 

Er det noe vi kan bli bedre til er det nettopp å ta vare på naturen og ikke minst oss mennesker. Heldigvis tar Oslo grep. Når det gjelder naturen og klimaet har Oslo en oppdatert klimastrategi hvor et av målene er å redusere klimagassutslippene med 95 prosent innen 2030.

Når det gjelder byens innbyggere har Oslos bydeler store levekårsforskjeller. Noe av det viktigste byen kan gjøre er å motvirke disse forskjellene fordi det forebygger kriminalitet og skaper mer robuste samfunn. Det har da også Oslo en strategi for i form av Områdesatsingene.

Jeg mener Oslo kan ha godt av å konsolidere seg litt og ta enda bedre vare på de menneskene og den naturen som allerede er der. Målet bør jo ikke være å bli størst mulig, men best mulig. Den beste byen å bo i hvor idrett, kultur og kunst får rike muligheter til utfoldelse, hvor det florerer av koselige steder å være og hvor flotte parker og naturområder blomstrer. Hvis Oslo kan bli best har vi bergensere og andre noe vi kan strekke oss etter.


Denne artikkelen ble publisert i ABCnyheter 9.12.2021.

 

Miljøpresset må komme fra folk

Miljøpresset må komme fra folk

For tiden pågår klimatoppmøtet COP26 i Glasgow. I likhet med Greta Thunberg har jeg ikke stort håp om lederskap når det gjelder klimakrisen. Det er ikke lenge siden hun kalte det de politiske ledere kommer med av lovnader for «bla, bla, bla».

På tross av Parisavtalen er verden på full fart i feil retning. Faktum er at verdens utslipp øker og er forventet å stige med 16 prosent innen 2030. Dette er dårlig nytt for planeten og dårlig nytt for oss.

En grunn til at snuoperasjonen går så treigt, er at menneskeheten kan sammenliknes med et tankskip. Den er stor og tung, og når den skal forandre retning så går det veldig treigt.

Et stort problem med politikere er at de sitter en veldig kort periode. Det er sjelden at de kan eller tør foreslå viktige tiltak og ta drastiske avgjørelser for verden og miljøets beste. De har partilinjen og et kommende valg å forholde seg til.

Et stort problem med bedriftsledere, som ønsker å gjøre noe med verden og miljøet, er at de har et viktig moment som stikker kjepper i hjulene – nemlig penger. I de aller fleste tilfeller er det ikke jordens ve og vel som er viktigst, men at aksjeeierne får utbytte.

Forskeren Gus Speth sier at de største miljøproblemene egentlig ikke er tap av biologisk mangfold, sammenbrudd i økosystemet eller klimaendringer, som han først trodde. Han mener de største miljøproblemene er egoisme, grådighet og apati.

Jeg er langt på vei enig, og det vi da kan trenge, er personlig vekst i form av selvutvikling. Vi får ikke noen forandring av samfunnet om vi alle bærer på gammel programmering og ikke er villige til å endre oss. Her kan et sitat fra Mahatma Gandhi være på sin plass; Det er nok i verden til å dekke menneskets behov, men ikke hans grådighet.

En måte å få fortgang i snuoperasjonen er å ta i bruk utallige små båter som kan dra tankskipet i riktig retning. De små båtene er oss og hvis mange nok gjør sitt er det håp.

Jeg er optimist av natur og tross alle de negative nyhetene øyner jeg håp. Vi er nå i en brytningstid hvor gamle systemer og tankegods er i ferd med å bryte sammen, mens nye systemer og nye tanker er i ferd med å bryte gjennom. Det hadde vært flott om mediene vier enda mer oppmerksomhet til alt dette nye og positive som skjer.

Noe annet som også gir meg håp, er at vår forståelse om jorden øker. Vi er i ferd med å gå fra å være ubevisste om våre handlinger til å bli bevisste om at våre handlinger har konsekvenser.

Vi skjønner mer og mer at vi mennesker er helt avhengige av naturen og at vi må stelle pent med planeten vår, Gaia. Vi mennesker er for eksempel avhengige av oksygen som trærne produserer, mens trærne er avhengig av karbondioksid som vi puster ut. Vi lever i symbiose med naturen. Og som David Attenborough sa; Hvis vi tar vare på naturen vil naturen ta vare på oss.

Det hadde vært fantastisk om det kommer gode nyheter fra klimatoppmøtet, men jeg har mine tvil. Jeg har større tro på at forandringer kommer nedenfra. Når vi er mange nok til å dra lasset sammen, blir vi en kraft politikerne og lederne ikke kan ignorere.


Denne artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 31.10.2021.

 

Tar kvelertak på USA

Tar kvelertak på USA

Foto: Spencer Platt / Getty Images / AFP / NTB

Det er dramatisk det som skjer i USA. Kapitalismen har blitt så ekstrem og den økende ulikheten så stor at deler av landet minner om et U-land.

I lang tid har USA vært beundret og med god grunn, men slik er det ikke lenger. Siden landet har så stor påvirkning på resten av verden er det viktig å forstå hvorfor det nå går så galt.

Egentlig er det ikke så komplisert. Det handler om politikk som har fremmet ulikhet. Når du er i et familieselskap og det settes frem en lekker kake forventer du at alle får et stykke. Det ville være uhørt om de rikeste personene i selskapet får de største kakestykkene og kun etterlater smuler til de andre.

Dette er nettopp hva som skjer i USA bortsett fra at det er mye verre, fordi det skjer hver dag. Den Amerikanske drømmen har blitt et mareritt og det er bare smuler igjen til en økende skare av fattige som nå telles i millioner. Grådigheten til de velstående og mektige har medført at samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre. USA bruker langt mindre av sitt BNP til investeringer i samfunnet enn det Europa gjør, spesielt hvis man trekker fra de enorme militærutgiftene.

Dette er grunnen til at USA er det eneste industrialiserte landet som ennå ikke har et helsevesen for alle. Markedskreftene har fått så frie tøyler at usunne vaner og hurtigmat har spredd seg urovekkende mye med fedme som resultat. Legemiddelprodusentenes jakt på profitt er så kynisk med svært høye priser på legemidler som resultat. Det amerikanske helsesystemet bruker dermed langt mer på helseutgifter per innbygger enn for eksempel Norge. Det er også langt mer våpen i USA fordi det er færre restriksjoner. Over 200 mennesker ble skutt og drept i USA den helgen da de feiret sin uavhengighet i år.

Å få seg en utdannelse i USA koster flesk. Amerikansk infrastruktur er under forfall. Privatiseringen i USA har gått så langt at det finnes private fengsler og de har over 2 millioner av innbyggere i fengsel, ti ganger så mye som i Norge. Samtidig betaler mange amerikanske selskaper, spesielt de store, minst mulig skatt ved å ha adresse i skatteparadis.

Denne ekstreme hver mann for seg holdningen og hva kan jeg få ut av dette mentaliteten er det som svekker samfunnet og fører til så mange fattige og hjemløse. Jeg vil si det så sterkt at kapitalismen har tatt ballegrep på USA. Man har glemt å ta vare på hverandre og felleskapet.

I de siste årene har vi sett en markert økning av konspirasjoner i USA. Mye av dette skyldes at levestandarden der minker fordi ulikheten og dermed fattigdommen øker. Dette skaper frustrasjon, hat, ustabilitet, manglende tillitt, frykt og jakten på syndebukker. I sin tid skapte liknende forhold Hitler, i vår tid Trump. Derfor er større ulikhet så farlig og bekjempelsen av det så viktig.

USA er definitivt ikke et paradis, heller ikke for de rike. Det er en god del år siden jeg var i USA, men jeg kan fremdeles huske piggtrådgjerdene utenfor rikmannsboligene i Miami. Hvorfor trenger man piggtråd rundt boligen sin? De er redde for den høye kriminaliteten. Den er høy nettopp fordi ulikheten er så stor og det finnes så mange fattige som ikke får ta del i velstandsutviklingen.

Denne kriminaliteten kan reduseres betraktelig om man bare reduserte ulikheten. Dette henger sammen. Mindre fattigdom og ulikhet vil si mindre kriminalitet og helseproblemer. Også psykiske lidelser øker med økt fattigdom. En vei til å løse dette kan være å innføre en garantert grunninntekt.

At det er lite ulikhet i Norge er en myte. Vi har amerikanske tilstander her også. Forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at den rikeste ene prosenten her i landet mottar 20 prosent av markedsinntektene, hovedsakelig fra avkastning fra aksjer eller oppsparte midler. Dette er på samme nivå som USA. Heldigvis har vi greid å ta bedre vare på dem som faller utenfor, selv om det er mye mer å gå på. Norge har for eksempel hele 115 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

Når man har mye penger er det lettere å få enda mer. For de fattige er det motsatt, det er desto vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen. Dette er en farlig utvikling og et demokratisk problem fordi så få mennesker får så stor makt slik det er blitt i dag. Her bør man endre skatte- og avgiftssystemet. Noe er definitivt galt når en finansspekulant kan tjene grovt med penger mens en sykepleier, som gjør sitt beste under pandemien, sliter med å få endene til å møtes.

Verden trenger ikke flere som bare er ute etter profitt. Verden trenger sårt empatiske mennesker som vil det beste for andre og for jordkloden vår.

Det burde vært helt naturlig at man hjelper hverandre slik man gjør i en familie. Kanskje vi burde utvide familiebegrepet? Kanskje problemet bunner i at vi har mistet mye av fellesskapsfølelsen og omtanken for vår neste? Vi har gått fra småsamfunn til storsamfunn hvor mange i dag knapt kjenner sine naboer. Vi trenger derfor ikke bare å integrere innvandrerne, vi trenger tydeligvis å integrere oss selv med hverandre.

Nå står Norge foran et nytt stortingsvalg. Det siste vi trenger er en liknende politikk som det USA har ført de siste tiårene. Vi får håpe at president Biden greier å snu skuten der borte. Det vi trenger i Norge, USA og resten av verden er en politikk og et samfunn som tar vare på hverandre. Og da må ulikheten reduseres mest mulig.


Denne artikkelen ble publisert i Dagbladet 26.07.2021.

 

Morgendagens skole burde undervise i verdier

Morgendagens skole burde undervise i verdier

Er det ikke forunderlig at skolen ikke underviser barna våre om de viktigste verdiene i livet? Er det noe verden trenger nå så er det flere empatiske mennesker.

Verden er full av menneskeskapte problemer og konflikter. At ikke vi oppfører oss som medfølende mennesker koster vanvittig i menneskelig lidelse, samt at dyr og natur får svi. Dette koster også samfunnet enormt rent økonomisk. Samfunnet sliter også med økende ensomhet og depresjon. Listen kunne vært lenger. Samfunnet har stort forbedringspotensial.

Jeg gremmes av at vold og frykt vises så til de grader i filmer, serier og spill. Samtidig undervises det knapt om det viktigste i livet og det som gir livet vårt mening – nemlig kjærlighet. Kunne man ikke lære litt om hva ubetinget kjærlighet er og hvordan vise det?

Jeg gremmes av at barn og unge får mesteparten av sin seksuelle undervisning via porno. Hvorfor ikke lære elevene kjærlighetsfull sex uten skyld og skam og at kroppene våre er vakre og fantastiske.

Jeg gremmes av vår behandling av jordkloden. Kanskje vi også burde fått undervisning i ansvar, som å forvalte og behandle jorden vår på en god måte? Akkurat nå virker det som om det er en tenåring, Greta Thunberg, som lærer opp de voksne!

Hvor har det blitt av fag som tar for seg kjærlighet eller ærlighet? Hvorfor underviser vi ikke i toleranse, vennskap og empati? Hvorfor lærer man ikke om forskjellen mellom egoistisk og uselvisk oppførsel? Dette og flere viktige verdier bør få en plass i skolene.

Noe av dette undervises det i, men bare i svært begrenset grad. Innføringen av livsmestring i skolen nylig er et skritt i riktig retning, men mesteparten av fokuset er fremdeles på fakta og kunnskap. Dette trengs åpenbart, men ikke i så stor grad som nå.

Jeg ønsker meg et skolesystem som gjør mer av det motsatte, nemlig å trekke ut alt det skapende og kreative som jo allerede befinner seg i barna heller enn å proppe dem full av fakta og kunnskap som også kan glemmes. Barna lærer mer ved å finne ut av ting selv på en aktiv måte enn å bli presentert fakta på en passiv måte.

Jeg etterlyser også mer undervisning som fokuserer på kritisk tenkning, spesielt i vår tid med så mye falsk informasjon. Dette har man da også innsett og som det nå skal satses mer på. Dette bør vi støtte opp under. Vi bør lære dem å stille kritiske spørsmål hvor de finner sine egne svar. Dessuten er det viktig at barna stiller spørsmål rundt den verden vi har skapt og utfordre dem på hva vi kan gjøre bedre.

Den faglige motivasjonen er minkende fra midten av barneskolen og det er færre som trives og flere som opplever å være ensomme. Kanskje vi skulle hatt mindre fokus på lekser, prøver, tester og eksamener som ikke bare skaper press, stress og mindre livsglede, men også usunn konkurranse med tapere og vinnere? Har ikke et barn like mye verdi uansett karakterer? Albert Einstein, en av vår tids største vitenskapsmenn, ble selv regnet som litt tilbakestående da han begynte på grunnskolen.

Det er åpenbart noe vi kan gjøre annerledes i skolen. Kunsten blir å få barna til å glede seg til å være der og ikke kjede seg. Og de må bli sett. Klarer vi også å få barna til å syntes det er gøy å lære noe, og en grunn til å lære noe, er vi på god vei. Kanskje vi kunne se litt mer til Finland som sies å være best i verden på utdanning hvor de har færre tester og lærerne har høyere status?

I stedet for å se på andre skolesystemer som konkurrenter må det jo være mye bedre å snakke sammen. Kan for eksempel Steinerskolen, Montessoriskolen og den offentlige skolen lære av hverandre og utveksle erfaringer? Hva med folkehøyskolene? Der stortrives jo elevene. Hvorfor og hva kan vi lære av dem?

Det må også sies at det foregår mye bra i de forskjellige skolene og det finnes utallige dyktige og engasjerte lærere som har gjort en solid innsats under pandemien.

Barna er noen kreative sjeler med utrolig fantasi og skaperkraft som venter på å få uttrykke seg bare de får de rette betingelsene og mulighetene. For at alt dette potensialet skal utfolde seg på best mulig måte når de skal ut i verden er man avhengig av at barna får visdom og så gode verdier som overhodet mulig. Det ville for eksempel redusere mobbeproblemet ytterliggere og masse andre problemer i verden som vi sliter med i dag. Da må det legges til rette for det og skolen er en svært viktig og nøytral arena å gjøre det på.

Albert Einstein sa en gang følgende: «Fantasi er viktigere enn kunnskap». Jeg tenker vi trenger all den fantasi og kreativitet vi kan stimulere hos barna for å løse alle de utfordringene vi som mennesker og samfunn står ovenfor, samtidig som det vil bidra til et mer spennende og fargerik tilværelse.

Den spirituelle forfatteren Neale Donald Walsch har skrevet en del om utdanningen i tiden som kommer og at den bør fornyes. Den som vil lese mer om dette kan lese utdraget som er tilgjengelig her. Et kort sitat fra utdraget kan sees her:
«På Jorden har dere skapt et samfunn der lille Per har lært å lese i førskolen, men han har ikke lært å slutte med å slå broren sin. Og Kari har lært seg multiplikasjonstabellen og å bruke kalkulator på et tidlig stadium, men hun har ikke lært at det ikke finnes noe flaut eller skammelig ved kroppen sin.»

Han har også skrevet en omfattende bok om emnet i samarbeid med andre under tittelen: Conversations with God for Parents: Sharing the Messages with Children samt andre bøker rettet mot barn og tenåringer. Les mer om dette her.

Jeg vet ikke om det er noe som er viktigere enn å gi barna våre en så god start i livet som mulig. Barna er fremtiden og det er de som skal arve jorden etter oss. Derfor er det vi lærer dem så uhyre viktig så ikke vi overfører våre problemer til dem. I tillegg er det viktig for vårt globale samfunn å forebygge problemer så de ikke oppstår og da er det å lære menneskelige verdier essensielt. Slik det er nå lever vi i et egosamfunn som har sterkt fokus på materielle verdier, mens det som virkelig betyr noe får for lite oppmerksomhet.

Vi burde undervise barna våre mye mer om de viktigste verdiene i livet, om det å være menneske og hvilket ansvar vi har for hverandre og vår felles jord. Da hadde vi skapt et fredeligere, varmere og mer empatisk samfunn.

 

SKAPERUTDANNINGEN

Alle lærere bør først undervise i menneskelighet, og deretter i et fag.

Dette utdraget er hentet fra boken Morgendagens Gud av Neale Donald Walsch.

Kopiering er én ting, å skape er noe annet.
Når den nye åndeligheten inntrer, vil utdanningen fokusere på å skape.
Denne undervisningen i å skape vil bli den største enkeltforskjellen mellom gårsdagens og morgendagens skoler.

Hvordan kommer dette til å bli? Hva kommer det til å dreie seg om?

Det vil dreie seg om å vise unge mennesker hvem de virkelig er. Det vil dreie seg om å åpne dem for skaperen de har i seg. Det vil dreie seg om å la dem se og tro på seg selv som kilden til opplevelsen av og herredømmet over sitt liv. Det vil dreie seg om å få dem til å vende tilbake til sin egen indre visdom, og å oppmuntre dem til å utforme sin egen innerste sannhet. Det vil dreie seg om å vise dem hvordan de skal gjøre det.
Det vil bli forskjellig fra den «gamle skolen» fordi det vil dreie seg om å vekke barnas sinn, ikke døyve det, befri barnas sinn, ikke legge det i lenker, åpne barnas sinn, ikke lukke det.
Det vil dreie seg om å utvide sinnet deres, ikke krympe det, frigjøre sinnet deres, ikke sperre det inne.
Det vil først og fremst dreie seg om å forbinde sinnet deres med sjelen og kroppen med sinnet og oppleve alle tre som ett.
Og til slutt vil det dreie seg om å oppleve alt som ett.
Utdanningen i å skape vil dreie seg om å oppleve alt som ett, og deg selv som skaperen.
Nå for tiden er det ikke mange skoler som underviser i dette.

Mange? Jeg tror ikke det er noen.

Undervisningen i å skape vil konsentrere seg om følgende viktige budskap som den nye åndeligheten vil gi barna:

  1. Du er ett med alle og alt i universet – innbefattet Gud. Alle ting er en del av ett livssystem.
  2. Siden du er ett med Gud, har du makt til å skape det du ønsker å oppleve i livet.
  3. Du skaper ved hjelp av det du tenker, sier og gjør.
  4. Det er ikke mulig å gjøre feil i skapelsesprosessen, og fiasko er en illusjon. Alt du skaper, er perfekt akkurat som det er – innbefattet du selv.
  5. Når du skaper, tjener du formålet med livet ditt, for det er ved å skape du vokser og utvikler deg, og det er dette du og alle levende vesener er på jorden for å gjøre.
  6. Livet selv er din beste lærer, og det har innebygde konsekvenser, men aldri avstraffelser. Straff er ikke en del av Guds plan, og har ingen plass i Guds rike. Det har alltid vært meningen at det skal være lett å lære – læring er faktisk prosessen med å huske det sjelen din alltid har visst. Denne formen for «læring» vil bli lystbetont når du bruker den erfaringen du nå har, til å huske så mye du kan om livet. Da vil du huske det du må huske, når du trenger å huske det, for å få livet til å fungere i fremtiden.
  7. Prøv å aldri skade en annen person, ting eller et annet sted på noen måte, prøv bare å hjelpe andre og elske dem så godt du kan, særlig når de har gjort en feil eller noe galt. Hvis du kan gjøre dette, vil du gjøre omtrent alle du kjenner til dine venner, og når du trenger en, vil du aldri mangle en.
  8. Det finnes nok til alle. Det skal veldig lite til for å være lykkelig, og den raskeste måten å skape lykke for deg selv på er å skape lykke for en annen.
  9. Din aller beste venn er livet selv, siden det aldri tar slutt. Når den delen av livet som du tilbringer på jorden er over, vil det ikke komme noen «dommedag», ingen fordømmelse og ingen straff, men bare en anledning for deg til å gjenoppleve alle tanker, ord og handlinger i ditt liv og avgjøre om du, når du går videre til nye eventyr, ønsker å velge annerledes når du står overfor lignende omstendigheter. Valg er den prosessen du utvikler deg gjennom, og den prosessen som til syvende og sist viser deg hvem du virkelig er.

Dette er de ni komponentene som utgjør kjernepensumet i de første årenes «skaperutdanning». Budskapene blir mer sammensatte og krevende etter hvert som barnet går videre.

De gammeldagse skolene vil bli erstattet av «læringssamfunn» der elevene aldri mer vil bli delt inn etter alder eller kjønn, men danne naturlige interessegrupper, uavhengig av alder, kjønn, rase, kultur eller bakgrunn.


Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk.


Skjønnhet er undervurdert

Skjønnhet er undervurdert

Mye av det som bygges i dag er ikke pent. Kanskje det sier litt om samfunnet vårt, at det er kaldt, strengt og grått? Er det noe vi trenger mer av så er det vakre omgivelser.

Arkitekturopprøret som nå har fått så mye oppmerksomhet har kommet som en reaksjon på mye av det stygge som bygges i dag. Dette opprøret mener at arkitektur før i tiden hadde kvaliteter og en utforming som estetisk var langt vakrere enn dagens bygninger. Dessuten er bygg viktige bærere av tradisjoner og kulturarv.

Den moderne arkitekturen virker på meg stort sett som kald, grå, deprimerende og lite innbydende med sine rette vinkler, firkantede bygg og glatte fasader uten utsmykninger. Dessuten er jeg redd for at profitten og markedskreftene styrer for mye, men det er kortsiktig tenkning å bygge sjelløse bygninger uten å vektlegge det estetiske på en bedre måte. Da blir grøntarealer og det vakre nedprioritert. Det er en kortsiktig tankegang som får langsiktige negative konsekvenser.

Forskning viser at vakre omgivelser gjør oss lykkeligere. For at vi mennesker skal blomstre trenger vi å ha det vakkert rundt oss. Derfor er det så viktig med vakre bygg, grønne lunger, åpne plasser, blomster og parker i en by.

Jeg skulle for eksempel ønske at vi lagde mer runde bygg og former i arkitekturen. Det er alt for mye firkantede kjedelige bygg spør du meg. En sirkel representerer helhet og syklus. Runde former myker opp. Firkantede bygg føles mer strengt og mindre innbydende. Jeg mener vi trenger mer feminine verdier og jeg håper det kan vises i arkitekturen også i årene fremover.

Å grave opp igjen vannveier er blitt en trend. Vi mennesker trekkes mot vann. Bare her i Bergen hvor jeg bor for tiden er en slik kanal i ferd med å gjenåpnes i slutten av neste år ved Minde når Bybanen til Fyllingsdalen står ferdig. Dessuten planlegges det å gjenåpne kanalen mellom Store- og Lille Lungegårdsvann. Av nye kanaler planlegges det en i den nye bydelen på Dokken.

I Oslo har man allerede noen nye kanaler ved Tjuvholmen, Bjørvika og Sørengkaia. Dessuten jobber Oslo kommune med å gjenåpne hele 30 bekker og elver som i sin tid ble lagt i rør. Dermed forsvant mye av vannveienes unike betydning for Oslos biomangfold, vannhåndtering og folkehelse. Dette har vært undervurdert, men nå har man en større forståelse for verdien dette har.

I Arendal, som før ble kalt Nordens Venedig, planlegges det å gjenskape den opprinnelige kanalen. Man gjenskaper noe som historisk har vært der før, bare at denne gangen vil det være godt gjennomtenkt, vakrere og bedre enn det som var. Arkitektfirmaet Snøhetta står for de nyeste skissene. Kanalen er en fremtidsrettet ide som vil være en berikelse for byens innbyggere og tilreisende. Det vil gi positive følelser, mer livsglede og økt tilstrømming av turister som også betyr mer aktiviteter og inntekter. Byen vil også bli lagt merke til og stå frem som et forbilde for andre.

Skjønnhet er undervurdert. Dette med å ha det vakkert rundt seg er mer betydningsfullt enn vi er klar over. Vi søker jo alle etter det, både i oss selv og andre, i musikk og kunst, i hager og i kjærlighet. Samtidig er det helsebringende og balsam for sjelen. Hvis ikke vi finner dette blir livet tomt.

Vi trenger derfor mer enn noen gang å omgi oss med det som er vakkert. Det gir gode vibber og vi føler oss mer levende og livet i seg selv blir mer meningsfullt. Å skape det vakkert rundt seg er ikke en utgiftspost, men en investering for fremtiden.

Hvorfor greier man ikke å bygge og prioritere vakrere i dag når man greide det før i tiden da vi var langt fattigere? I sin tid vurderte man å rive Bryggen i Bergen. I dag står Bryggen på UNESCOs verdensarvliste og er et av landets mest berømte attraksjoner. Turister som vandrer rundt i byen tar ikke bilder av dagens nye moderne store leilighetsbygg, nei de vandrer rundt i byens intime smau og tar bilder av trehusene og blomstene mange av de er omgitt av. Musikkpaviljongen i Bergen, som er omgitt av mange forskjellige blomster, er byens mest fotograferte motiv.

Det er ikke uten grunn at naturen er som en magnet på oss. Vi lengter mot den, nettopp fordi den er så vakkert, skiftende og mangfoldig. Vi strekkes mot noe som berører. Vi trekkes mot det som er skjønt og vakkert. Det er iboende i oss. Det vakre gir gjenklang i dypet av vår sjel. Vi mennesker har enorm skaperkraft og etterhvert som vi ser det vakre i oss selv og andre vil vi mer og mer reflektere dette ut i verden.

Heldigvis er det opp til hver enkel av oss hva vi vil tro og mene!


Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk.


Den har også blitt publisert i en litt endret utgave i Agderposten 31.07.2021.

 

Vitenskap er mer lik religion enn man tror

Vitenskap er mer lik religion enn man tror

Vitenskap er fantastisk. Den har bidratt med innsikter, geniale løsninger og fjernet utdatert overtro, men også den har til en viss grad blitt trosbasert.

I flere hundre år har det vært rådende med et vitenskapelig, mekanistisk og materialistisk syn på mennesket, jorden og universet. Å se verden på denne måten er som å se på tilværelsen som mer eller mindre død og uten en overordnet mening. På den annen side var vitenskapens fremvekst nødvendig for å frigjøre oss fra gammel utdatert frykt og overtro. Det ga samtidig muligheter til store intellektuelle, tekniske, mekaniske og teknologiske fremskritt.

Som prinsipp er vitenskap genial. Hvis for eksempel en hypotese ikke fungerer, etter gjentatte praktiske forsøk, forkaster man hypotesen og begynner på nytt. Hadde bare religioner gjort det samme!
Derfor er jeg på mange måter fan av vitenskapen, men vi må dessverre kunne konstatere at også den i mange tilfeller er blitt basert på tro. Det er her det menneskelige kommer inn. Vitenskap er en menneskelig aktivitet. Vitenskapen har bidratt med vaksiner, men også med atombomben. Vitenskapen består av kvinner og menn, og da må man ta med i betraktning egoisme, stolthet, uvitenhet, subjektivitet, fordommer, ubevisste forestillinger og mer.

Dermed er ikke vitenskapen så åpen og fordomsfri som man skulle tro. En av de viktigste teoriene vitenskapen forfekter er at alt liv essensielt er mekanisk, men det er bare en tro formet på 16 – 1700-tallet da vitenskapen fikk sitt gjennombrudd.

Fremveksten av naturvitenskapen på den tiden er sterkt påvirket av kristen tenkning. Noen av dens viktigste opphavsmenn som René Descartes og Isaac Newton, oppfattet seg da også som kristne, og det mekaniske verdensbilde som kristent. Dermed har kristendommen levert noen av de avgjørende mentalitetshistoriske mulighetsbetingelser for den moderne utnyttelsen av naturen.

I sin ytterste konsekvens ser derfor vitenskapen på mennesket og universet som en mekanisk maskin. Men her er vitenskapen på gli. Kvantefysikken, som viser at universet ikke er så forutsigbart og mekanisk som først antatt, er et eksempel på det. I fremtiden vil vi se at vitenskapen vil komme til å nærme seg spiritualitet enda mer enn i dag. Jeg vil anta at det kommer til å forskes mer på fenomener som nær-døden opplevelser, parapsykologi, kornsirkler og mye annet.

Det er andre måter å se alt liv på enn det vitenskapen forfekter, slik natursamfunn og spirituelle mennesker gjerne gjør, som at alt er hellig og besjelet. Når universet, jorden, naturen og vi mennesker ikke sees på denne måten er det fritt frem for å utnytte dem. Denne mangel på respekt og uvitenhet har medført alvorlige globale klimakriser som klimaendringer, tap av naturmangfold og utryddelse av liv.

Generelt tror ikke vitenskapen på annet enn det øyet kan observere og det som kan veies og måles. Dermed kan man uten videre avfeie enkelte opplevelser, slik som nær-døden opplevelser. Her må vitenskapen tenke større og være åpen for nye innsikter, som jo vitenskapen i utgangspunktet skal være, og ikke avfeie det basert på forutinntatte og fordomsfulle holdninger.

Vitenskapen må erkjenne at de ikke har svarene på alt, og at noen svar ikke nødvendigvis er korrekte. Vitenskapen må faktisk erkjenne at noe av det de selv står for er trosbasert, som at vi kun er biologiske tilfeldige skapninger styrt av instinkter og som når vi dør forsvinner for aldri mer å eksistere.
Ifølge Rupert Sheldrake sier han i boken sin (som også finnes på norsk) Vitenskapens vrangforestillinger – 10 veier til friere forskning at underliggende trossystemer styrer vitenskapelig tenkning. De baserer seg på århundregamle ideer og antagelser. Poenget Sheldrake vil frem til er at disse oppfatningene egentlig er antagelser, men at de nå blir tatt for gitt som sannheter. I boken stiller han spørsmål ved disse og flere andre dogmer i moderne vitenskap. Han viser at disse antagelsene ikke er bevist, man har for eksempel ikke belegg for at liv og bevissthet kan forklares bare ved hjelp av fysikk og kjemi.

Vitenskapen har hengt seg litt opp i religioner. Vi kan være enige om at religioner har utdaterte dogmer, men den spirituelle utviklingen og forståelsen ekspanderer uavhengig av religioner. Mange som regner seg som spirituelle, meg selv inkludert, mener at alle er åndelige verdifulle vesener som eksisterer midlertidig i en kropp. Videre at det er en hensikt og mening med vår eksistens som også fortsetter etter vårt jordiske liv, og at vi kan velge å få nye sjanser i nye liv.

Vitenskapens trossystem ser på universet, og oss for den slags skyld, som en tilfeldighet. Livet er meningsløs og uten hensikt. Universet er dødt, og vi vil for alltid forsvinne når vår tid på jorden er over. Ikke bare er dette en trist, traurig og svært lite inspirerende måte å se verden på, vitenskapen har heller ingen avgjørende bevis for påstandene. Vitenskapen befinner seg rett og slett i troens domene og ligner i mange tilfeller faretruende på en religion.

Heldigvis er det opp til hver enkel av oss hva vi vil tro og mene!


Denne artikkelen ble publisert i magasinet Mystikk.


Den har også blitt publisert i en litt endret utgave i Bergens Tidende 20.07.2021.