Vi har nå sett det skremmende resultatet av Trump som president i USA. Men hva hvis en annen presidentkandidat hadde vunnet i stedet, nærmere bestemt Marianne Williamson? Dette var noe som den amerikanske forfatteren Matthew Albracht drømte om nylig og som han skrev om i en artikkel.

Jeg har oversatt denne artikkelen ved hjelp av chatGPT og bearbeidet den noe. Jeg mener det er viktig se på kontrasten mellom hva som er nå og visjonen om hva som kunne vært. Dette er noe vi kan lære av og bli inspirert av. Dessuten er det viktig å forstå i disse tider hvor en ytre høyrebølge sveiper over verden.

Selv om vi her i Norge har et lang bedre og robust styresett og samfunn enn USA er vi langt fra upåvirket av dette store og mektige landet. USA har hatt en enorm innflytelse på verden, noe de fremdeles har selv om innflytelsen minker.

USA har ennå ikke hatt en kvinnelig president og jeg fulgte med på Mariannes presidentkampanje og merket meg hvordan hun systematisk ble ignorert og ikke tatt på alvor. Etter min mening hadde hun den mest fremsynte kampanjen av alle kandidatene. Selv her i Norge sliter jeg å finne en politiker som kan nå opp til Marianne. Hennes offisielle president kampanje finnes fremdeles her.

Hadde hun vunnet i stedet ville vi sett en ny og mer progressiv og menneskevennlig bølge sveipe over verden.

For de som foretrekker den originale engelske versjonen av denne artikkelen kan lese den her.

Hva om Marianne hadde vunnet?

Av Matthew Albracht

Det som skjer i landet vårt i dag føles nesten som en drøm. En jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne våkne fra. Men dessverre er det altfor virkelig. Jeg kjenner en dyp uro når jeg ser demokratiske institusjoner og normer smuldre foran øynene mine, og når sentrale statlige etater blir kraftig svekket eller helt avskaffet.

Men hva om ting hadde vært helt annerledes akkurat nå? Hva om vi i stedet for å være vitne til ødeleggelse, så en radikal styrking av demokratiet og samfunnet – med helbredelse i sentrum, ikke skade – utover alt vi noen gang hadde våget å forestille oss, eller kanskje til og med visst var mulig?

Helbredelse i stedet for skade

Tenk deg…

Et presidentskap som gir moralsk klarhet på en måte vi aldri før har sett. Uavhengig av fastlåste normer og pengesterke interesser, ser det rett inn i hjertet og sjelen av den menneskelige erfaring.

Det tar tak i årsakene, ikke bare symptomene. I stedet for å rasere helse- og vitenskapsinstitusjoner mens man later som man vil «gjøre Amerika sunt igjen», innfører vi et helsesystem med universell dekning, med vekt på forebygging av kroniske sykdommer fremfor kun å behandle symptomer. Vi arbeider for å fremme reell, dyp og varig helse på alle mulige måter.

Vi utfordrer matindustriens og landbruksgigantenes dominans, som har skapt en giftig miks som undergraver helsen vår. I stedet for å subsidiere stordrift og usunne matvarer, prioriterer vi regenerative jordbruksmetoder, sunn mat, rent vann og ren luft – foran kortsiktig profitt for storkonsern innen mat, landbruk og kjemikalier. Statlige etater som FDA, EPA og CDC blir ikke ribbet, men frigjort fra bedriftsinteresser, styrket og finansiert som aldri før – med oppdraget om å forme en fremtid som virkelig nærer oss, kropp og sjel, i stedet for å ofre helsen vår til fordel for profitt og press fra storkonsern.

I stedet for å rive ned utdanningsdepartementet og styre gjennom forbud – mot bøker, ideer, selve evnen til å tenke kritisk – utvider vi utdanningen til å nære elevenes intellektuelle, kulturelle, emosjonelle og psykologiske horisonter. Skoler underviser ikke bare i fakta, men i sosial og emosjonell læring som bygger hele mennesker, og bidrar til å transformere mobbing og de skadelige effektene av giftige sosiale medier som undergraver ekte fellesskap.

I stedet for masseutkastelser som skaper frykt i millioner av hjerter og økonomisk kaos, ser vi for oss en tverrpolitisk innvandringsreform – med styrkede grenser, men også en klar, etisk og rettferdig vei til statsborgerskap for millioner av hardtarbeidende mennesker som er avgjørende for vår nasjonale infrastruktur og lokalsamfunn. En leder som ser på innvandrere som medlemmer og bidragsytere, ikke syndebukker, og som minner oss om at avhumanisering alltid er første steg mot grusomheter – enten den rettes mot innvandrere, LHBTQ+-personer, etniske og religiøse minoriteter eller enhver som behandles som «den andre».

I stedet for å satse alt på et nylig omdøpt «Krigsdepartement» og brutale, ineffektive rettssystemer, oppretter vi et Fredsdepartement for å bane en ny vei. Denne etaten koordinerer dialog, mekling, sosial og økonomisk utvikling, gjenoppretting av rettsvesenet, folkehelse-tilnærminger til forebygging av vold og traumeinformerte omsorgssystemer. Reelle investeringer i fredsbygging, i stedet for endeløse og mislykkede forsøk på å undertrykke konflikt og vold.

Mer generelt tar den statlige styringen en helhetlig vending – gjennom forebyggende helse med fokus på varig velvære, robust psykisk helsetilbud, utdanningssystemer som bygger hele mennesker, trygge lokalsamfunn, helbredende rettssystemer og internasjonal fredsbygging. Politikken retter seg etter folks behov, ikke de fås makt. Målet er intet mindre enn et rettferdig, bærekraftig og sunt samfunn og en hel verden.

En annen visjon for lederskap

Denne helbredende tilnærmingen krever grunnleggende endringer i hvordan vi forstår og utøver makt.

Tenk deg en president som jobber for å styrke demokratisk stabilitet i stedet for å rive den ned. En som presser på for en grunnlovsendring for å omgjøre Citizens United (kommentar fra Henning: Dette er et amerikansk system som lar selskaper får lov til å bruke masse penger for å påvirke valg) og andre tiltak for å sikre et levende demokrati. En som endelig tørr å begrense våre stadig mer mektige finansielle overherrer, i stedet for å styrke dem ytterligere.

En leder som står imot den nyliberalistiske bølgen – med deregulering, privatisering, lobbyvelde og en profittbesatt markedslogikk som setter penger foran menneskelige verdier – og samtidig mot autoritære impulser som vil kneble ytringer og straffe meningsmotstand.

I stedet for økonomisk kaos drevet av uforutsigbare presidentordre og handelskriger, ser vi målrettede investeringer i politikk som løfter alle: universell barneomsorg, gjeldsfri høyere utdanning og grønne jobber som styrker både folk og planet.

Drømmen og virkeligheten

Dette kunne ha vært virkelighet, ikke bare fantasi. Denne administrasjonen kunne vært ledet av president Marianne Williamson. Dette var faktisk hennes presidentprogram – hennes visjon, det hun trodde på og ville ha jobbet for med hver fiber i kroppen.

Jeg ble inspirert til å skrive dette fordi jeg nylig hadde en (og langt søtere) drøm. I den trakk Biden seg tidlig i nominasjonskampen, Marianne ble Demokratenes kandidat og slo Trump overlegent. I drømmen ble jeg ikke overrasket – hun talte til noe dypere i mennesket og det resoner­te med så mange som var lei av politiske spill og løgner.

I drømmen hjalp jeg og andre henne med å sette sammen en ekstraordinær regjering. Hun gikk modig frem på så mange områder – med visjonære grep for å organisere samfunnet slik at det tjente alle, helbredet det som var ødelagt og reparerte det som var ignorert. Jeg kunne fysisk føle magien i kroppen. Det var inspirerende, vakkert og sant.

Da jeg våknet, forsvant sødmen raskt. «Skuffet» beskriver ikke engang hvordan jeg følte meg. Jeg har jobbet med Marianne i over 25 år og var frivillig rådgiver i begge hennes presidentkampanjer. Derfor er ikke drømmen bare fantasi – men sorgen over å vite hva hennes visjon kunne ha betydd, og hvordan hun ble hånet, ignorert og utelukket av maktapparatet. Hun ble kalt uerfaren, men i dag burde det være klart at hun hadde den viktigste kvalifikasjonen av alle: evnen til å se hva som kom, og motet til å si hva som måtte til for å forhindre det.

Hun så det mange i maktapparatet og media ikke ville se: at Biden representerte den samme korporative politikken folk var lei av, og at Demokratene ikke adresserte folks frustrasjoner. Hun advarte også om at Trump hadde fått et psyko-spirituelt grep på millioner av amerikanere. Hun forstod at hans budskap, hvor falskt det enn var, traff folks frykt og frustrasjoner. Hun så dette lenge før andre innrømmet at hans kraft ikke hadde svekket seg.

Marianne siterer ofte Franklin Roosevelt og trekker frem tre viktige lærdommer. For det første: vi trenger ikke frykte fascisme så lenge demokratiet leverer på løftene sine – som universell helsetjeneste og gratis høyere utdanning. For det andre: hans påminnelse om at «en mann i nød er ikke en fri mann» – en sannhet som er tydelig i vår tid med økende ulikhet. Og for det tredje: hans overbevisning om at den viktigste oppgaven til en president ikke er administrativ, men moralsk lederskap. Marianne legemliggjorde dette prinsippet på måter som kunne ha endret retningen, hadde hun ikke blitt skjøvet til side.

De ødeleggende konsekvensene av lukkede øyne

Vi lever i et ustabilt øyeblikk, hvor demokratiske søyler aktivt demonteres foran oss. Vi fikk det vi ba om – ikke fordi folk ønsket akkurat dette utfallet, men fordi for mange hadde øynene lukket.

Dette gjelder ikke bare velgere, men også politikere og medier som systematisk ignorerer og marginaliserer stemmer som Marianne (eller Bernie Sanders). Marianne har vært en tydelig moralsk stemme, ikke bare mot fascismens fremvekst, men også i å forklare hvorfor den vokser.

Demokratenes gradvise småskrittpolitikk har altfor lenge gjort oss ute av stand til å levere på nasjonens løfter. Vi trenger flere ledere på venstresiden som kan tale med visjon og hensikt, som er modige nok til å stå opp for det som er fundamentalt. Politikk er ikke bare politikk – det er mening, tilhørighet, identitet. Det er en følelse av ekte fellesskap. Høyresiden har tatt den plassen, selv om det er bygget på løgn, mens Demokratene famler videre – ofte fornøyd med å «kjempe tilbake» uten å tilby en større visjon for fremtiden.

Ja, vi må motstå forvitringen av demokratiet. Men motstand alene er ikke nok. Vi må tilby en visjon forankret i både folks praktiske behov og deres dypere lengsler.

Det demokratiske partiet må våkne for noe mye dypere som skjer. De må slutte å spille gamle spill, slutte å stenge ute progressive stemmer, og slutte å pusse på kantene. De må arbeide for grunnleggende endring – lede an i virkelig fremgang. For uten det vil den gamle orden fortsette å smuldre, og falske profeter vil fortsette å reise seg.

Spørsmålet er: Skal vi fortsette på denne veien med fremtidige kandidater – eller skal vi endelig lære?