Du ville blitt drept for det du tror på

Du ville blitt drept for det du tror på

Mye av det vi ser på som rart i dag, vil være sant og naturlig i fremtiden.

Nesten alle vi som lever i dag hadde blitt fengslet, drept, ydmyket eller latterliggjort om vi hadde levd i middelalderen.

Hvorfor? Fordi vi hevder at jorden er rund og ikke universets sentrum. Fordi vi synes det er helt greit at homofile og lesbiske gifter seg. Eller at kvinner kan bli prester. Fordi vi hevder vi kan snakke med og se personer direkte på små og store skjermer fra den andre siden av kloden.

Vi hadde sikkert alle vært ute å kjøre om vi sa at vi har fløyet i luften med flygende gjenstander, eller at mennesker har vært på månen. Antakelig ville det være best å holde kjeft!

Vil det ikke da være naturlig å tenke seg at en god del av det mange ser på som rart og på viddene i dag, vil være sant og naturlig i fremtiden? Kan det være at de som tror det eksisterer liv, og gjerne intelligent liv, andre steder i universet kanskje har rett? Kan noen av dem som hevder de har sett ufoer, faktisk ha gjort det? Kan det være at mange er blitt friske av alternative metoder? Kan det være at de som hevder de kan kommunisere med «den andre siden», faktisk gjør det? I hvert fall noen av dem?

22. mars begynner Alternativmessen i Bergen. Ja, det er mye «rart» som foregår på messene, jeg har selv vært på mange av dem og skal holde foredrag på den kommende.

Selv om profittjaget har kommet snikende inn også der, og enkelte aktører dessverre ikke driver seriøst, er det likevel mye messene bidrar til. Mange tenker utenfor boksen og har ideer, forslag og innovasjoner som bringer verden fremover. Mange er også opptatt av å utvikle seg, og et stort antall er bekymret over klimaendringene og opptatt av jordens fremtid.

Aldri før har vi hatt så stort behov for kreativ tenkning og nye løsninger som nå, og mye av dette har sitt utspring fra disse messene.


Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 18. Mars 2019 og kan sees her.

En hyllest til skatten

En hyllest til skatten

Skatt har fått et ufortjent dårlig rykte.

Jeg skal innrømme at jeg til tider har gjort det jeg kan for å betale minst mulig i skatt, men det er jeg sikkert ikke alene om. Heller tvert om, det virker som om de aller fleste tenker slik. Dette er ingen god strategi. Det er bare å henvise til Hellas, så ser vi hvordan det går om man drar det for langt!

Vi må ikke glemme at skatten kommer oss alle til gode. Den er en velsignelse når du eventuelt blir syk eller noen av våre kjære blir syke. Den kommer oss alle til gode på mange andre områder, som veiene vi kjører på, skolene våre barn går på, brannvesenet som alltid står klar når det brenner. Å pynte med blomster og vedlikeholde parkene i den flotte byen vår kommer ikke av seg selv, heller ikke fyrverkeriet som sendes opp ved spesielle anledninger.

På den annen side forstår jeg ønsket om å betale minst mulig. Som forfatter er det ikke alltid lett å få endene til å møtes. Det er utallige andre som sliter, selv i verdens rikeste land. Derfor bør skatten ytterligere tilpasses den enkeltes betalingsevne. Og det burde så absolutt være et tak på hvor mye enkeltpersoner kan tjene, for de midlene kunne vært brukt mye mer fornuftig enn til dyre yachter.

Et eksempel på hvor galt det går med store ulikheter i samfunnet er USA, hvor ufattelig mange og stadig flere havner under fattigdomsgrensen. Ifølge Urix er det nå 40 millioner som lever under fattigdomsgrensen og enkelte steder minner verdens mektigste land mer om et u-land enn et i-land. Den tendensen med økende ulikhet ser dessverre ut for å spre seg videre i verden, også her til lands. Når vi vet at det ikke fungerer, må vi gjøre det vi kan for å stoppe det.

Det er en myte at det bare er de rike som starter opp firmaer og bidrar til arbeidsplasser. Hvor mange er det ikke der ute som har en drøm om å starte opp med noe, bare de hadde hatt kapital nok?

Det som er litt rart og nærmest uforståelig er alle de firmaer og enkeltpersoner som tjener mest ofte er de som betaler minst i skatt. Unnskyld meg, men jeg syntes det er egoistisk og jeg tror de går glipp av et av livets største gleder og noe som gir livet større mening. Kanskje den største gleden man har i livet er å hjelpe andre? Spør Trond Mohn og Grieg Foundation eller andre som gir til samfunnet hva de mener om den saken. Det er en grunn til at de fortsetter å gi.

Selvfølgelig er det en glede å kjøpe noe nytt, men den gleden er kortvarig. Og ofte gir det en tomhetsfølelse. Å hjelpe andre gir en motsatt effekt. Det skaper en veldig god følelse og glede og den gleden varer lenge. Å hjelpe andre gir også en langt større mening og tilfredstillelse.

Er skatten betalt for i år så er det allikevel flust av muligheter til å gi av sitt overskudd. I tillegg til byens trengende finnes det utallige flotte foreninger, lag og organisasjoner der ute. Eller hva med å støtte forsking, oppstartsbedrifter og miljøtiltak? Kanskje gi til prosjekter i utlandet, hvor behovet er større enn her?

Det som er litt dumt er at vi ikke kan velge hva skatten skal brukes til. Mitt ønske for fremtiden er derfor at skattebetalerne selv kan velge hva deler av skatten deres skal gå til. Det vil gi en mer personlig kontroll og en større tilfredstillelse når en betaler skatt.

Enn så lenge, betal din skatt med glede er min oppfordring.


Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 28. Mai 2019 og kan sees her.

Åndelighet er ikke religion

Åndelighet er ikke religion

Det er ikke rart at religionen i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet. Folk har begynt å tenke selv.

Det er påsketid og da passer det fint med noen refleksjoner rundt religion og åndelighet. Vi kan jo begynne med en oppklaring rundt disse begrepene. For å slå det fast med en gang – det å være åndelig betyr ikke det samme som at man er religiøs. Det er en vesentlig og viktig forskjell. Egentlig er det ganske enkelt.

Å være religiøs er å bekjenne seg til en religion. Å være åndelig, eller spirituell som noen kaller det, er ikke å bekjenne seg til en religion, men likevel ha en overbevisning om noe guddommelig.

Jeg selv tilhører denne betegnelsen. Jeg regner meg som åndelig, men vil ha meg frabedt å bli kalt religiøs. En religion, som ordet religiøs springer ut fra, har dogmer og regler som forteller tilhengerne hvordan de skal leve og oppføre seg.

Dette er gjerne nedskrevet i en bok (som regel en gammel en). Og det er her jeg, og mange med meg, melder pass. Hvorfor følge en religion som går på tvers av egen intuisjon og overbevisning? Er ikke det å la andre ta over mye av styringen av livet sitt? Jeg forstår derfor utmerket godt at man heller velger å bli ateist enn å følge andres tro. Eller som jeg, å ta avstand fra religion, men likevel være åndelig og dermed fri til å tenke og bestemme selv over mitt livssyn.

Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før

Det er ikke noe rart at religionen (her representert ved kristendommen) i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet.

Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før. Man har høyere velstand og mer tid, informasjonsflommen er stor og vitenskapen har bevist at visse religiøse påstander ikke henger på greip, bare for å nevne noen årsaker. Dette gjør at man blir mer opplyst om saker man før ikke hadde forutsetning for å vite i like stor grad.

Det er også en kjensgjerning at mange religioner har brukt (og bruker) frykt som middel for å holde på sine tilhengere. I vår del av verden var dette spesielt utbredt før i tiden, hvor helvete i kristendommen ble flittig brukt som trussel og maktmiddel.

Ja, såpass ille var det at det ble hevdet at hvis man ikke fulgte deres bestemte religiøse tro ville man havne i helvete. Dvs. ikke hvis man var svært rik da, for da kunne man kjøpe seg avlat, som betyr at man unngikk skjærsilden og slik kom rett til himmelen.

I dag er sånt absurd (eller burde være det), for hva slags Gud ville finne på slikt? Bare det at man så på kvinner som annenrangs borgere som ikke engang kunne bli prester sier jo sitt.

Og så har man undertrykking av homofile. For ikke å snakke om det å påstå at mennesket er født syndig. Det er en ganske horribel påstand som nok har medført store psykiske problemer og traumer for utallige mennesker. Heller ikke rart at det blir mye sexskandaler, spesielt i den katolske kirken, når en helt naturlig drift blir undertrykt. Seksualitet er selvsagt langt ifra syndig, det er naturlig, deilig, vakkert og hellig.

Listen over slike fryktmidler og undertrykking er egentlig ganske lang. Derfor er det sannelig ikke rart at folk rømmer. Kristendommen sier at Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, men sannheten er vel heller det at mennesket har skapt Gud i sitt eget bilde. Og det bildet har ikke blitt pent.

Men, det er påsketider og vi kan godt være romslige i en sånn tid. Vi har tross alt fått en del ekstra fridager på kjøpet som mange koser seg med i disse dager. Spøk til side, det er stor forskjell på religioner og vi skal ikke glemme at mye godt er gjort og gjøres av dem også. Spesielt av enkeltpersoner innen ulike religioner.

Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert

Den kjente åndelige amerikaneren Neale Donald Walsch, som for øvrig besøker Bergen til høsten, sier følgende om frykt og kjærlighet: «Frykt er den energien som innsnevrer, avslutter, trekker tilbake, forlater, gjemmer seg, beholder, skader.

Kjærlighet er den energien som utvider, åpner opp, sender ut, forblir, avslører, gir, helbreder.»

Så hva betyr det å være åndelig egentlig?
Å være åndelig eller spirituell betyr at man ser på universet, verden, mennesket og alt levende som guddommelig og hellig og at det finnes et liv etter dette som er for ALLE. Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert hvor livet sees på som sykluser, også når det gjelder mennesket.

Det er ingen dogmer og regler som forteller deg hvordan du skal være eller oppføre deg. Det er din egen moralske samvittighet og intuisjon (magefølelse) som skal ta seg av den biten.

I motsetning til vitenskapen som tror at alt har oppstått ved en tilfeldighet, mener vi at det er en dypere mening og intelligens bak alt. Naturen og universet er for vakkert og storslått, livet er for genialt og fantastisk og ikke minst mennesket og alt annet levende er et for stort under til at dette kan være en tilfeldighet. Det blir også hinsides vår fatteevne at man da kan redusere det guddommelige til noe smålig som dessverre religionen altfor ofte gjør.

Vi som da er åndelige må finne ut av ting selv. Mange har da også personlige opplevelser som ikke kan forklares ut fra tradisjonelle vitenskapelige termer eller passer inn i trangsynte religioners verdensbilde.

Mange som er åndelige har kommet inn under det litt utdaterte begrepet alternativt. Nå er jo mye av det som før var alternativt blitt mer mainstream. Likeså brukes begrepet nyreligiøs om oss fra tid til annen. Dette er et uheldig begrep da det hinter til at det er snakk om noe religiøst, hvilket det jo ikke er.

Hvis vi ser oss rundt om på denne planeten er det lett å bli litt oppgitt over all forurensning, kriger, skjev fordeling og annen elendighet som vi skaper. Men akkurat som vi «roter det til» har vi også evnen til å rydde opp.

Her har religionene faktisk et stort ansvar, mye større enn mange egentlig er klar over. Bare tenk på det kristne utsagnet: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» Man skulle tro man kan gjøre hva som helst med den. Ikke akkurat særlig miljøvennlig. Derfor oppfordrer jeg de som er religiøse til å prøve å rydde opp i egne rekker. Faktisk må religionene endre seg om de i det hele tatt skal ha noen vesentlig betydning og innflytelse i fremtiden i denne vestlige del av verden. Og så får vi som er åndelige gjøre likedan og prøve å bidra så godt vi kan for å skape en bedre verden.

Påsken er en kristen høytid. Den feires til minne om Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Og noe må faktisk dø for at noe nytt skal kunne oppstå. Mitt ønske og håp er at gamle utdaterte dogmer og regler avgår ved døden slik at noe bedre og mer menneskevennlig fremtrer. Slik at vi kan gå lysere tider i møte akkurat slik vi nå faktisk gjør i disse påsketider.


Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 26. Mars 2013 og kan sees her.