Profittjakten er en farlig virus

Profittjakten er en farlig virus

Denne higen etter stadig mer profitt er årsak til mange personlige og globale kriser.

Coronaviruset gir oss en mulighet til å reflektere litt dypere over våre liv og prioriteringer. Vi i Norge har en rikdom som er enorm sett fra ståstedet til de fattige i utviklingsland. Det er forståelig at de ser til oss og ønsker samme livsstil. Det skulle bare mangle når de mangler elektrisitet, skikkelige sanitære forhold og mye annet som vi tar for gitt.

Samtidig har vi her i vesten det motsatte problemet. Mange av oss har rett og slett blitt for rik. Når vi eier mer enn vi har bruk for, som litt for mange eiendommer eller båten har blitt for stor, ja da bør det kanskje ringe en bjelle.

Om du hadde alt, men ikke har noen å dele det med blir livet tomt. Eier du for mange ting har du ikke tid til å nyte livet. Låner du maks av det du klarer banker bekymringene straks på døren.

Når noen har for mye får andre for lite. Vi kan redusere noe av vår rikdom og fordele det til de som trenger det mest og på den måten løfte fattige folk ut av elendigheten de lever i, spesielt i andre land.

Og hvorfor skulle vi gjøre det? Jo, hadde vi blitt kvitt fattigdom ville vi ha løst store deler av verdens problemer, som sult og ulikhet. Flere ville fått råd til å gå på skole. Når man hever levestandarden blant fattige får man færre barn, noe som begrenser befolkningsveksten. Det ene fører med seg det andre. Alt hører sammen.

Viste du at USA etter andre verdenskrig beskattet de aller rikeste helt opp til 90 %? Den amerikanske drømmen ble på den tiden oppnåelig for veldig mange og landet ble sett opp til over hele verden. Slik er det ikke i dag. Landet fremstår som et mareritt for flere og flere amerikanere. USA regnes nå for å være et U-land i mange tilfeller. Hvorfor? Fordi forskjellene er blitt groteske. De rikeste betaler nå kanskje 10 % skatt eller mindre.

Når jakten på profitt blir den viktigste målestokken for mennesker, bedrifter og samfunn taper vi alle på det. Vi får flere fattige og hjemløse. Samfunnet blir mer kynisk og kaldt. Vi får mer bekymringer, livsstilsykdommer og depresjon. Ikke bare det, vi får flere frustrerte og sinte mennesker. Det gir gode vekstvilkår for farlige ledere som Donald Trump.

Hvis man ser på bedriftene så har deres profittjag enorme negative konsekvenser for menneskeheten. Når multinasjonale selskaper flagger ut sine fabrikker til lavkostland er jo det fordi de da får rimeligst mulig arbeidskraft. Moderne slaveri kaller vi det, hvor arbeiderne blir underbetalt med knapt noen rettigheter. Det er mennesker vi snakker om og de har rett på et verdig liv like mye som oss.

Det lages enorme kvanta av forbruksvarer med lav kvalitet og som kastes etter kort tids bruk og mange av dem, f.eks. lyspærer, er bevist laget slik at de ikke varer så lenge.

Et annet problem med profittjaget er at det har sneket seg inn på steder det aldri burde vært. I USA er selv fengsler private. I ytterste konsekvens vil jo de som driver dem helst ha flest mulig fengslet (les kunder). USA har da også 10 ganger så mange innsatte som Norge.

Kanskje det aller største problemet er at profittjaget påfører menneskeheten enorm forurensning og ødeleggelse av naturen. Når gift slippes ut i elvene og havet fordi vern av naturen sees på som en utgift, er det ikke bare fisken som får lide. Til syvende og siste får alt dette konsekvenser for oss mennesker også. Før i tiden virket det kanskje ikke så farlig om man forurenset litt her og der, men nå ser man jo konsekvensene, spesielt plastforsøplingen er sjokkerende omfattende.

Denne jakten på profitt og den evige vekstfilosofien er det nå på tide å revidere. Vi har sett resultatet det har medført og det er skremmende. Vi trenger å vise ansvar og omtanke for andre. Vi trenger bedrifter som viser samfunnsansvar som monner. Vi trenger politikere som tenker langsiktig og helhetlig. Vi trenger større respekt for naturen.

Vi trenger virkelig denne pausen coronaviruset har gitt oss så vi får reflektert og tenkt oss litt om. Det vil være trist og leit for menneskeheten om alt blir ved det samme etterpå. Vi kan gjøre bedre enn som så. Kanskje vi kan få fortgang i delingskulturen og den sirkulære økonomien? Kanskje vi kan skape flere meningsfulle jobber og betale dem deretter?

Nå er ikke USA det landet verden ser opp til lenger. Det er faktisk oss her i Norge og våre nordiske naboland. Vi rangerer også høyest når det gjelder lykke. Hvorfor? Jo nettopp fordi vi har greid å skape et samfunn med mindre ulikhet. Det skaper trygghet og tillitt.

Vi har blitt smittet av amerikanerne og deres jakt på profitt og hver man for seg mentalitet. Vi trenger å bygge opp sterkere immunitet mot dette farlige og kyniske viruset og da må vi minske ulikhetene, dele og hjelpe hverandre. Alt dette skaper et sterkere, varmere og mer lykkeligere samfunn, og det må jo være vårt mål.


Dette innlegget ble publisert i ABC Nyheter 15. Mai 2020 og kan sees her.

Betydningen av skjønnhet

Betydningen av skjønnhet

Mai er en nydelig tid å være ute og oppdage all skjønnheten naturen har å by på. Det er noe helt eget å vandre rundt i den. Du har stillheten, bortsett fra naturens egne herlige lyder, som en liten bekk som sildrer, fuglene som kvitrer eller trærne som visker.

Og så har du all skjønnheten som rører ved det innerste i oss. Det kan være landskapet, en blomstereng eller et lam som lekent løper av gårde. Det kan være solnedgangen, en sommerfugl, en løvetann, et smil eller barnelatter som er ekstra kjekt å høre nå etter koronakrisen.

Dette med skjønnhet og ha det vakkert rundt seg er kanskje mer betydningsfullt enn vi er klar over. Vi søker jo alle etter skjønnhet, både i oss selv og andre, i musikk og kunst, i hager og kjærlighet. Hvis ikke vi finner denne skjønnheten blir livet tomt og meningsløst.

Det å være omgitt av vakre omgivelser gjør noe godt med oss mennesker. Ikke alle er så heldig å bo i Bergen, som er en av verdens vakreste byer, men vi har større potensial. Og kanskje bør vi nettopp fokusere på det nå i disse tider hvor vi trenger oppmuntring og håp for fremtiden.

Her kommer en oppfordring til å forskjønne byen ytterligere:

Kjære kommune og innbyggere. Fortsett å sette ut blomster og bevare og pusse opp hus og bygninger. Vit at vi andre har stor glede av det dere gjør. Lag vakre kreative utsmykninger. F.eks. på rådhusets grå yttervegg mot Lille Lungegårdsvann? Selv om byen vår er vakker er det ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Kjære arkitekter og utbyggere. Skap vakrere bygg, det er mer å gå på. Under kåringen av Bergens vakreste bygg kom ingen nyere bygg med, bortsett fra Grieghallen (som er 42 år gammel). Den som vant var Håkonshallen, et mer enn 750 år gammelt bygg. Jeg utfordrer dere til å gjøre det bedre. Bruk litt ekstra midler på å skape vakre bygg og omgivelser.

Kjære dere som jobber med kunst og kultur. Vi trenger dere som aldri før. En oppfordring, vi vet at det er mye urettferdighet og galskap i verden, men hva med å fokusere og finne frem til det vakreste vakre i deres indre og får det uttrykt slik at vi andre kan miste pusten litt, bli berørt og få noe å strekke oss etter.

Selv liker jeg å vandre rundt i byen vår. Her er det nydelige bevarte hus, brosteinsbelagte smau, gatekunst, vakre parker og fargerike blomster og nå til og med frukttrær! Ikke sjelden tar jeg turen innom for å beundre Universitetsmuseet (både framsiden og baksiden er en nytelse å se på) og den botaniske hagen. Den er vakker med alle sine blomster og fisk som svømmer rundt.

Samtidig er det mye som er på gang i årene fremover. Når den tid kommer gleder jeg meg til å besøke den flotte badeparken ved Store Lungegårdsvann, å vandre langs den gjenåpne kanalen mellom Store og Lille Lungegårdsvann og ved Minde når utbyggingen og forskjønnelsen av området er ferdig.

I mellomtiden er det masse å fryde seg over i byen vår. Vi har grunn til å være stolte. Når turistene fra alle verdens hjørner atter kommer tilbake til Bergen etter koronakrisen vil jeg at de skal få hakeslepp over hvor vakkert det er her.

Det er så mye problemer og kaos i verden at det skaper angst og usikkerhet. Vi trenger mer enn noen gang å omgi oss med skjønnhet. Da føler vi oss mer levende. Samtidig er det helsebringende og balsam for sjelen. Å skape skjønnhet rundt seg er ikke en utgiftspost, men en investering for fremtiden.


Dette innlegget, under tittelen Hold Bergen vakker, sto i Bergensavisen 10. Mai 2020.

Nygårdsparken_Bergen 2

Koronaviruset er en game changer

Koronaviruset er en game changer

Når støvet etter hvert legger seg etter virusets herjinger håper jeg ikke samfunnet går helt tilbake til det normale.

Den kjente antropologen Margaret Mead ble en gang spurt om hva hun anså som begynnelsen på et sivilisert samfunn. Svaret var litt annerledes enn forventet. Hun forklarte at det var når noen hjalp til når et ben ble brukket.

Er vi som globalt samfunn sivilisert? USA, som så mange har beundret, er nå et samfunn under forfall. Det skyldes den enkle grunn at de har gått mer og mer bort fra tanken om å hjelpe hverandre. Økningen av hjemløse i USA de siste årene er hjerteskjærende. Det er grotesk forskjell mellom fattig og rik. Et skremmende antall millioner amerikanere har ikke råd til helseforsikring. Denne hver man for seg mentaliteten brer om seg og resultatet er ikke pent, noe man dessverre også ser konsekvensene av når viruset herjer med USA.

Det som er felles for virus og pandemier er at de ikke kjenner landegrenser. Det samme gjelder klimaendringer og forurensning. Svaret og løsningene på disse enorme utfordringene vi står ovenfor i årene som kommer kan heller ikke kjenne landegrenser. Aldri har vi forstått bedre enn nå at vi alle befinner oss i samme båt.

Svaret er derfor, som Margaret Mead påpekte, at vi må hjelpe hverandre. Det kan løses ved hjelp av to punkter som i prinsippet burde vært enkelt å få til:

  • Samarbeid på tvers av landegrenser
  • Fordele goder

Vi bør kunne lære oss å samarbeide og ta bedre vare på hverandre. Heldigvis medfører ikke viruset bare elendighet. Folk og land viser stor vilje til å hjelpe hverandre. Internasjonalt har Norge tatt initiativ til et nytt FN fond som skal hjelpe utviklingsland i å møte koronakrisen. Det samme vil lederne for G20-landene. Hvis vi fortsetter å hjelpe hverandre i samme skala også etter pandemien er det gode nyheter for menneskeheten.

Det er på tide å innse at andres problemer er våre problemer. Den beste medisinen for å hindre pandemier, klimaendringer og kriger er å støtte og hjelpe hverandre lokalt og globalt. Vi kan støtte og hjelpe hverandre med å utvikle vaksiner, dele forskning og erfaringer. Vi kan støtte og hjelpe hverandre med miljø- og klimautfordringer og omstilling og hjelpe krigsherjede land og deres flyktninger. Koronakrisen viser oss at vi kan handle fort om vi vil.

Og ikke minst bør vi samarbeide og gjøre alt i vår makt for at dette ikke skal oppstå igjen. Pandemier, klimaendringer og kriger oppstår ikke av seg selv. Hitler dukket ikke opp av intet. Han var et symptom på et underliggende problem, nemlig at tyskerne ble behandlet svært dårlig etter første verdenskrig noe som medførte at det bygget seg opp sinne og hat som igjen ga grobunn for at Hitler kom til makten. Trump dukket heller ikke opp av intet. USA har store underliggende problemer som gjør at mengder av mennesker søker enkle svar og populistiske ledere.

Viruset ser heller ikke forskjell på fattig og rik. Klimaendringer og forurensning gjør heller ikke forskjell på folk. Allikevel er det gjerne de fattigste av oss som må ta støyten. Når det gjelder fattige land har de ikke ressurser til å bekjempe hverken virus eller klimaendringer.

Det man ikke innser er at vi blir tapere alle sammen om vi ikke hjelper hverandre. Hitler kom til makten hovedsakelig fordi tyskerne ikke ble hjulpet etter første verdenskrig. Etter andre verdenskrig hadde man lært og inkluderte Tyskland når de krigsherjede landene ble tilbudt hjelp til gjenoppbygging av USA via Marshallhjelpen.

Det er mer enn nok av mat, penger og andre goder her i verden, det er bare ikke rettferdig fordelt. Hadde vi gjort det ville vi forhindret mange problemer. Nå har vi mulighet fremover til å gjøre politiske og personlige justeringer slik at fordelingen blir jevnere. Dette viruset viser oss også hvem som betyr noe når det virkelig gjelder. Det henger ikke på greip at de som jobber innen helsevesenet eller utfører andre samfunnsnyttige funksjoner skal være lavtlønte, mens finansspekulanter kan flyte rundt på sine luksuriøse yachter.

Hvorfor skal det være slik forskjell på folk? Har det noe å si hva slags tittel jeg har, om jeg er rik eller fattig? En gang da jeg var resepsjonist på et hotell kunne jeg se på et par gjester at de så på meg med underlegent blikk. Men jeg har også vært hotellsjef. I marinen var jeg menig, men ble så kvartermester. Jeg har vært lagermedarbeider og jobbet i barnehage, men jeg har også vært redaktør og daglig leder i mange år. Jeg har i korte perioder bodd kummerlig, men jeg har også eid en flott villa på over 500 kvadratmeter. Slike ytre omstendigheter burde ikke definere oss. Vi er mennesker og livet går til tider opp og ned.

Jeg tror vi skal være svært takknemlig for det samfunnet vi har bygget opp her i Norge, selv om vi også her har blitt litt smittet av amerikanernes mentalitet. I tiden fremover bør vi heller styrke de kvalitetene det norske samfunnet er kjent for, som mer rettferdig fordeling og tillitt. Dette hører forresten sammen, når vi hjelper og deler med hverandre skapes det tillitt. Når amerikanerne hamstrer skytevåpen er det ikke mye tillitt å spore.

Koronaviruset gjør at vi rent økonomisk blir satt tilbake, men rent menneskelig blir vi løftet frem. Viruset får frem varmen, omtanken og hjelpsomheten. Kort sagt gjør viruset det mulig for oss å skape et mer kjærligere samfunn. Hvis dette blir resultatet føler jeg alle lidelser til de som har blitt berørt av viruset ikke har vært forgjeves.

Haugevis av rapporter og utredelser skal fortelle oss hva som skaper et godt samfunn. Spør du meg koker det hele mye ned til hvor mye et samfunn hjelper hverandre, noe som er meningsfylt og beriker oss alle. Jo mer et samfunn hjelper og deler på godene jo bedre blir det. Når noen ligger nede og har brukket et ben, ja da stopper vi opp og hjelper.


Dette innlegget, i redigert form, sto i Bergens Tidende 13. April 2020 og kan sees her.

De hjemløse er mennesker som deg og meg

De hjemløse er mennesker som deg og meg

I dag 7. desember settes et verdensomspennende fokus på de hjemløses situasjon. The World’s Big Sleep Out foregår i over 60 byer verden over.

Som eneste by i Norge arrangerer vi dette i Bergen. Vi har hjemløse her og, faktisk flere hundre viser offisielle tall.

Skuespillere som Will Smith og Helen Mirren er med på å fronte prosjektet. Målet er å samle inn 50 millioner dollar som skal kunne hjelpe ca. 1 million hjemløse.

Og problemet er stort og økende. I Europa er det nå hele 4 millioner hjemløse og mye av årsaken er ikke lenger bare fattigdom, rusproblematikk og mentale problemer. Den økonomiske krisen, som startet i 2009 førte til mer kynisme i form av strengere innvandringspolitikk, midlertidige og utrygge jobbkontrakter samt dyrere boliger og leieforhold. Nå har det også blitt vanlig at selv de som har jobb sliter. Lønnen strekker ikke til og veien fra fattigdom til hjemløshet er kort.

I USA er det offisielle tallet mer enn en halv million hjemløse, men ifølge en artikkel i The Guardian er tallet nærmere 2 millioner. På verdensbasis er det minst 100 millioner som regnes som hjemløse, hvorav mye skyldes kriger, naturkatastrofer og ekstrem fattigdom. Tallet kan være langt høyere avhengig av definisjon.

Her i Bergen satt Raftoprisen nå i høst søkelyset på hjemløse i form av flyktninger fra Syria som nå lever i flyktningeleirer i Libanon. Den libanesisk menneskerettighetsforkjemperen Rouba Mhaissen fikk prisen for sitt arbeid for syriske flyktninger. Det lille landet hadde færre innbyggere enn Norge, men huser nå hele 1.5 millioner flyktninger i tillegg. Noe å tenke på sett i forhold til de få vi tar imot her i landet og hvor rike vi er.

Men tilbake til Norge og Bergen. Den gode nyheten er at det har blitt færre av dem de seneste årene. I 1996 var det registrert 754 hjemløse her i byen, mens det i 2016 var registrert 486. Det er selvfølgelig 486 for mye, men Bergen kommune og frivillige organisasjoner skal ha honnør for å ha redusert antallet som antakelig er enda mindre i dag. Heldigvis er det svært få som sover ute, de fleste får tilbud om et midlertidig sted å sove.

Jeg vil fremme en ide som kan være med på å løse situasjonen for de hjemløse både her og internasjonalt: Tilby de hjemløse permanent bosted uten betingelser, deretter et tilbud om helhetlig hjelp og oppfølging. Denne modellen er blitt kalt Housing First. Tanken er, som navnet tilsier, at boligen kommer først og at det er en menneskerett å ha et sted å bo. Undersøkelser i USA viser at dette fungerer. 85 % blir boende i sine boliger, og rusmiddelmisbruk og kriminalitet reduseres samtidig som livskvaliteten øker. 19 norske kommuner er nå i gang med egne prosjekter hvorav Bergen står for et av dem.

Finland gjorde noe lignende og har klart å redusere hjemløsheten med 40 % i løpet av et tiår. I tillegg til å tilby et permanent sted å bo subsidierer de husleien for vanskeligstilte, noe som virker forebyggende. Å sove på gaten eksisterer nesten ikke lenger i Finland. Det har vist seg billigere å tilby et sted å bo enn å ha de hjemløse sovende ute.

Denne løsningen som Housing First representerer minner også om borgerlønn hvor man gir et fast beløp i måneden, også dette betingelsesløst, til å dekke de grunnleggende behov som mat, klær og et sted å bo. Ifølge Hilde Latour, som nylig gjestet Bergen og holdt foredrag, vil en slik ordning være med på å løse hele 11 av FNs 17 bærekraftsmål.

For eksempel vil mål 1. Utrydde fattigdom og mål 2. Utrydde sult nærmest løses over natten med en slik ordning. Det samme gjelder mål 10. Mindre ulikhet som vil bli sterkt redusert. En slik ordning ville hjulpet de fattige og hjemløse enormt og de ville sluppet å bli stemplet og sett ned på.

May Britt Abinda er initiativtakeren til den frivillige hjelpeorganisasjonen Kveldsvakten, som to ganger i uken stiller med mat og drikke, klær og hygieneartikler til hjemløse og rusavhengige utenfor Straxhuset på Damsgård.

– Det er mange ulike årsaker til at folk havner i en slik situasjon sier Abinda til studentavisen Brostein. Noen har blitt misbrukt, andre har vokst opp i et rusmiljø, og mange selvmedisinerer som følge av skade eller lidelser. Noen opplever samlivsbrudd og mister kontrollen over alkoholforbruket. Mister du jobben og NAV svikter, blir boligen med i dragsuget. Så lite skal til, så er du der.

Jeg tenker våre holdninger rundt hjemløse og fattige bør snus. Forfatteren av Harry Potter bøkene, J.K. Rowling var arbeidsløs og levde utelukkende på sosialhjelp da hun skrev den første boken i serien. Det ligger uante muligheter i mennesket uavhengig av lommebok.

Gi de hjemløse mulighet til å reise seg igjen og få et verdig liv! La oss vekke livsgleden og potensialet deres. De er mennesker akkurat som oss. Forestill deg neste gang du ser en hjemløs at det er en del av din familie. Trekker man slektstrådene langt nok tilbake i tid er jo alle i slekt med hverandre. Hvordan hadde ikke verden sett ut om vi alle hadde sett hverandre som én familie og handlet deretter?

Som menneskehet må vi kunne gjøre det bedre. At vi ikke har råd til å hjelpe hjemløse er bare tull! Som nasjon har vi absurde summer på bok i Oljefondet. Det er snakk om astronomiske 10 000 milliarder kroner og allikevel har vi hjemløse? Dette minner om Onkel Skrue som hadde enormt med penger og knapt ville dele! Kanskje han sparte til pensjonen?

Det er meningsfullt å hjelpe andre. For de som ønsker å gi en gave til de hjemløse via The World’s Big Sleep Out her i Bergen vil 50 % gå til Kveldsvakten og 50 % til en internasjonal organisasjon. Ønsker du å gi direkte til andre er Rouba Mhaissen og hennes organisasjon Sawa et utmerket alternativ.

La oss i disse juletider strekke ut hånden til de hjemløse her i Bergen slik at vi en dag ikke bare kan skryte av en vakker by hvor hjemløshet ikke eksisterer, men også masse flotte mennesker med store hjerter!


Dette innlegget, i redigert form, ble trykket i Bergens Tidende 26. Desember 2019 og kan sees her.

Bør andre bøker stoppes enn bare sjamanens?

Bør andre bøker stoppes enn bare sjamanens?

NB! Durek Verrets bok skal likevel gis ut i Norge, etter at Lille Måne Forlag har kjøpt rettighetene.

Det er problematisk innhold i mange andre bøker, ikke bare boken til prinsessens kjæreste.

Det skal være etiske grunner til at sjamanens bok nå ikke vil utkomme på norsk, men da er det sannelig mange andre bøker man kan stille spørsmål rundt. Bibelen for eksempel.

Den er visstnok verdens mest leste bok. Noe av innholdet i den er direkte diskriminerende og rasistisk. Den er og brutal, slik som serien Game of Thrones som er verdens mest sette. Forresten burde kanskje hele den serien stoppes i samme slengen? De har et fælt språkbruk og viser tortur og bestialitet i bøtter og spann. Allikevel, hvis jeg skulle velge mellom de to så foretrekker jeg Game of Thrones. En del holdninger i Bibelen syntes jeg er verre fordi det får så store konsekvenser.

Det er en kjent sak at det finnes passasjer i Bibelen som stiller homofili i et negativt lys og at kvinner er mindre verdt enn menn. For eksempel står det i Det nye testamentet:
«De gifte kvinner skal underordne seg mennene sine som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode… Liksom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg sin mann i alt.»
Utdraget er fra brevet til efeserne, 5, 22-24.

Vi er etterkommere etter vikinger, hvor kvinner stod sterkt, så slikt biter ikke så mye på oss. På den annen side vet vi nå hvilke undertrykkende konsekvenser dette har medført både her og andre steder opp gjennom tidene og helt frem til i dag.

At Bibelen har tekster som er brutale og nådeløse viser følgende sitat rundt spørsmålet om hva som skal skje med kvinner som har sex før ekteskapet:
«Men dersom beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at jenten var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel.»
Utdraget er fra Femte mosebok, 22, 20-21.

Det er forferdelig, trist og skummelt at noen faktisk har tatt dette alvorlig en gang i tiden. Noen slike tilsvarende holdninger finnes fremdeles den dag i dag rundt om i verden, om enn i mindre alvorlig grad heldigvis.

Dette er ikke ment som et angrep på de kristne, bare et kritisk blikk på en gammel bok som hører til i en annen tid og med andre primitive skikker. Jeg er sikker på at det ikke finnes en eneste kristen i Norge i dag som vil være enig i det siste utdraget. Det står også mye bra i Bibelen. Og Jesus snakket om en kjærlighet de fleste selv i dag ikke klarer å etterleve.

Man kunne sikkert funnet en haug av andre bøker man kan stille spørsmål om. Når det gjelder boken til sjamanen Durek Verrett, som jeg ikke har lest, må vi se denne debatten i lys av at det er forskjellige virkelighetsoppfattelser. Så vidt jeg forstår forutsetter sjamanen at det finnes en åndelig verden som vi mennesker kommer fra og skal tilbake til og at vi sannsynligvis har en viss plan med livene våre. Dette kolliderer veldig med et vitenskapelig syn hvor tilfeldigheten rår, naturen er mekanisk og det ikke finnes noe liv etter dette, ei heller noe guddommelig. Men hvem kan med hånden på hjertet være helt sikker på å ha rett?

Det som står skrevet har stor påvirkningskraft. Men hvem skal bestemme hva som er rett? Er det ikke opp til hver enkelt av oss? Trenger vi sensur? Vi er jo i stand til å tenke selv!


Dette innlegget ble trykket i Bergensavisen 10. November 2019. Artikkelen her er oppdatert.

Fra ensomhet til fellesskap

Fra ensomhet til fellesskap

Ensomhet er i ferd med å bli et av vår tids største problemer. Det har betydelige menneskelige og samfunnsmessige kostnader som bare ser ut for å øke. Men det finnes kur mot dette.

Vår moderne velferdsstat har blitt et av de beste i verden, men nye problemer dukker opp som ensomhet og minkende solidaritetsfølelse. Før kunne man også regne med familiens omsorg i alderdommen, det kan man ikke like mye lenger.

I alt for mange tilfeller har det blitt slik at naboer i et leilighetskompleks knapt nok kjenner hverandre eller har kontakt, selv om de bor rett ved siden av. Det har blitt et kaldere samfunn. Hvor har det blitt av solidaritets- og fellesskapsfølelsen?

NRK viste nylig dokumentarfilmen The swedish theory of love. Der kom det frem at Sverige skal være det landet i verden der flest bor – og dør – alene. Jeg vet ikke om det er så veldig mye bedre her i landet. Sverige bestemte på 70-tallet at de skulle gjøre innbyggerne så selvstendige som mulig. Konsekvensene ser vi nå og de ble slettes ikke bra. Ensomhet ble resultatet og kanskje ikke akkurat verdens mest lykkeligste mennesker heller.

Selvstendighet er viktig, men vi er sosiale vesener først og fremst. Og vi er helt avhengige av hverandre. Å tilhøre et fellesskap er veldig viktig og har betydning for både den mentale og fysiske helsen. Å være med i et fellesskap gir også større tilfredshet og lykke.

Slik vi har organisert samfunnet i dag er det alt for mange som føler seg isolert og ensomme, og dette selv om man lever midt i en by. Å ikke tilhøre et fellesskap som bryr seg om en på en eller annen måte eller ikke føler seg sett og ivaretatt skaper helseproblemer. Ja, jeg vil si det så sterkt at ensomhet forgifter kroppen og forkorter levetiden! Man vet at små babyer kan dø om ikke de får fysisk og psykisk kontakt. Mangel på tilsvarende kontakt for voksne kan ha fatale konsekvenser det også i form av depresjon, kortere liv og i verste fall selvmord.

En måte man kan forhindre ensomhet på er nettopp å tilrettelegge for fellesskap. Selv om man bor i en stor by som Bergen kan man skape mange små lokale fellesskap. Et glimrende tiltak er Bærekraftig liv som hadde sitt utspring på Landås og som nå er spredd til mange andre steder i Bergen og resten av Norge. Ikke bare skaper de masse aktiviteter og arrangementer i nærområdene, som Lystgården på Landås, men de er og veldig miljøbevisste.

Å skape fellesskap er veien å gå fremover. Målet må jo være at folk trives mest mulig der de bor. Heldigvis ser det ut for at den tankegangen sprer seg. Her i Bergensområdet finnes det jo allerede prosjekter som har fellesarealer som beboerne kan benytte. Boligsameiet Nesttunvannet Terrasse og det nye bofelleskapet Helgetun i Sædalen er et par av dem.

Jeg mener at de boligprosjektene som bare fokuserer på profitt og som ikke tilrettelegger for deling, sosialisering og fellesskap vil tape på det fremover. Det er viktig å støtte opp under og gi incitamenter til prosjekter som har en mer menneskevennlig tilnærming. Et slikt prosjekt er Grønneviken ved Store Lungegårdsvann. Dette skal være et utstillingsområde for nye og alternative boformer. Det skal ha bærekraftige løsninger og et fokus på deling og fellesskap.

Et annet fremtidsrettet boligprosjekt under planlegging er Zero Village Bergen i Fana. Det er stort og ambisiøst nullutslipp som mål, i tillegg til mange miljø- og fellesskapsløsninger. I navnet ligger ordet landsby og tanken er at de skal produsere mye av maten selv i felleshager og være selvforsynt med energi. De skal ha et sentralt samlingssted kalt Torget med bl.a. kafè, matbutikk og flerfunksjonslokaler. De skal ha delering for elsykler, elbiler, kajakker og verktøy. Et mindre boligprosjekt med noenlunde samme opplegg og som er nærmere realisering er Liaparken i Åsane.

Boligprosjektet Skjoldnes Resort vil, som navnet tilsier, være tilrettelagt for aktiviteter tilsvarende det hoteller har. Prosjektet er ikke like mye tilrettelagt for fellesskap og det blir forbeholdt de som har mye penger og kan kjøpe seg tjenester.

De som kanskje går lengst når det gjelder fellesskap er Bergen Økologiske Landsby på Osterøy. Det er også under planlegging og visjonen deres er følgende: en økolandsby med plass til et mangfold av mennesker, boligformer, arbeidsplasser og aktiviteter hvor vi lever et enkelt liv med omsorg for hverandre og naturen, preget av fellesskap, deling og rettferdig fordeling.

Også innen eldreomsorgen er ting på gang. Nylig hadde BT en reportasje fra Luranetunet i Os. Det er et sykehjem med palmehage og eksotiske vekster, levende fisk og en bar. Jeg tror også bokollektiv og bofellesskap vil få en renessanse. BT har hatt en reportasje fra Vindmøllebakken som er Stavangers første bærekraftige bofellesskap. Og tidligere i år hadde BT en reportasje fra det lille bokollektivet på Nordnes.

Poenget er å tenke livskvalitet og da er fellesskap nøkkelen. Det handler om å ta vare på hverandre. Det handler om å skape et varmere, triveligere og lykkeligere samfunn.

Også trenger vi kanskje opplæring i å skape fellesskap og lære å bli mer sosiale igjen! Kanskje vi skulle spørre noen italienere om råd? Kanskje vi skal sitte litt mindre foran TVen og PCen? Og legge vekk mobilen i perioder, de menneskene vi har rundt oss her og nå er viktigere, f.eks. levende mennesker vi kan se, prate, berøre og le med. Vi kan ta initiativ til å besøke eller invitere naboer og våre nye landsmenn og kvinner, de trenger jo å bli inkludert. Det kan være berikende for alle parter. Kjenner du noen eller ser du noen som kan være alene og ensomme så kanskje du skulle ta kontakt?

Fellesskap er det som skaper grobunn for et varmere samfunn hvor man tar vare på hverandre. Fremtiden er å skape levende små felleskap og planlegge for det i kommende boligprosjekter.


Dette innlegget, i redigert form, ble trykket i Bergens Tidende 4. August 2019 og kan sees her.